Nord-Amerika

Vi gledet oss til den store feiringen av nasjonaldagen til Mexico. Etter at vi hadde kjøpt billetter til show og middag, hørte vi at det var en av de beste måtene å feire på. Det skulle være full rulle med mye folk, show og flott fyrverkeri på det stedet vi allerede hadde kjøpt billetter. Det gjorde oss selvfølgelig veldig fornøyde med valget vårt. På kvelden pyntet vi oss, tok bussen til byen og ankom feststedet  kl 1800. Vi hadde reservert bord rett foran scenen, og vi bestilte alle hver vår velkomstdrink. Litt glissent med folk, men vi regnet med at det ville ta seg opp. Vi spiste deilig buffet med variert meksikansk mat og flere ulike kaker og frukt til dessert. Stedet ble sånn nesten fullt etterhvert, det var levende musikk før og etter danseshowet, men det ble aldri den spruten vi var fortalt at det ville bli.

Danseshowet ble fremført av det som virket som et lokalt danselag, litt ala «leikaringen» med tradisjonell dans og kostymer. Men vi koste oss med det vi så og maten var god. Etterhvert ble det leker hvor publikum skulle delta. Frank ble overtalt til å bli en av de tre herrene som var ønsket på scenen. Oppgaven til herrene, var å tre frem - en og en - drikke en shot med tequila – og fremføre det tøffeste ropet etterpå.

,

Frank var først- svelget tequilaen unna i en stor svelg – og hadde et rop som må ha imponert alle i salen. Ikke lett for andremann da, nei. Etter at alle hadde fremført, måtte de på nytt frem, en og en. Nå skulle publikum avgjøre hvem som var den beste ved å klappe frem vinneren. Det var ikke full partystemning, så jeg var redd det skulle bli en flau greie for herrene, men folk tok i når Frank steg frem – og han ble den heldige vinneren av en middagsbuffet for to. Så nå skal vi dit igjen. Min lykkestund den kvelden var imidlertid når Anders så på meg og sa: "Mamma, jeg tror du er den peneste gjesten her i kveld". Go gutten min!

Vi hadde også blitt fortalt at neste dag (16.09.10) skulle det være parader ved strandpromenaden fra kl 09 og utover hele dagen. Denne dagen var vi ikke tidlig oppe, men ruslet avgårde på formiddagen en gang. Vi tok med badetøy, siden vi regnet med at det sikkert ble tid og behov for et bad også. Vi så ikke noe til noen parader eller noe annet som kunne minne om feiring. Vi fikk i ettertid høre at den store parden var på morgenen, og at det ikke var noe mer. Vi gikk glipp av denne, men på tv så vi litt fra paraden som er i Mexico City. Det var store, flotte greier som jeg tror varte i timesvis.

Etter å ha tilbragt dagen på stranden, valgte vi å gå bort til sentrumsplassen for å se om det var noe liv der. Der er det en byscene, hvor det var underholdning i gang. Vi satte oss ned og så på showet, en festelig klovn. Når denne var ferdig, kom det nye innslag fra ulike underholdere.

Og sånn gikk kvelden. Under et av innslagene ble jeg hentet inn på scenen. Innslaget var fra en annen type klovn som var malt hvit og svart i ansiktet, han brukte ikke språk, bare mimet og plystret. Når han plystret at jeg skulle komme til scenen, gjorde han det på en slik måte at det ble vanskelig å si nei. Han fikk alle til å klappe at jeg måtte gå frem. Det er ikke en rolle jeg trives i, og jeg håpet jeg skulle slippe lett unna. Men nei da. Det varte i en evighet og det var ikke måte på alt det flaue jeg skulle gjøre. Som å velge meg ut to menn, vrikke meg over scenen etter bevegelses anvisninger fra klovnen, slenge beienet rundt en ukjent mann, klapse ham på rumpen og vrikke meg videre til mann nr to. Siden jeg skulle velge ut en mann blant publikum, var det selvfølgelig Frank som stod på scenen sammen med meg, han var mann nr to. Han måtte også gjennom sitt. Det ble etterhvert mye folk i byen og jeg tror det var et par hundre som så på. Emil løp ned på scenen ved en anledning, han hadde et innspill, noe som fikk folk til å le. Jonas kom også ned, han forsøkte å få faren sin til å komme å sette seg Noe som også fikk folk til å le. Jeg synes det hele var flaut, men for de som slipper å være på scenen er det jo ganske fornøyelig å se folk som er beklemte

Bortkomne sandaler:

Anders sine nyinnkjøpte ecco sandaler for turen, var plutselig en dag borte. Vi lette grundig etter disse, sandaler blir jo ikke bare borte. Men vi måtte innse at de var tapt og bestemte oss etter noen dager for å skaffe han et par nye. Da vi skulle reise for å handle, måtte vi hente guttene utenfor butikken.

"Anders fikk trøstecola (Mannecola) etter et vepsetikk,

neimenn se - de sandalene er det noe kjent med..."

Det er der de holder til sammen med barna i gaten. Vi ble stående der og prate litt og blikket mitt falt plutselig på føttene til en av guttene. Han er nok sånn ca på samme alder som Anders, og på føttene hadde han flotte ecco sandaler, prikk like Anders sine savnede. Vi tok oss friheten til å sjekke størrelsen og jaggu var det samme størrelse som Anders sine også. Gutten var ikke helt samarbeidsvillig, han hørte liksom ikke at vi snakket til han. Men ved hjelp av de andre barna i gaten, fikk vi han til å gi tilbake sandalene. Anders ville gjerne gi han kjipp-kjappene sine i trøst – og de tok han gladelig imot. Anders elsker å gå barbeint og har sikkert klart å sette de i fra seg etter lek med barna, uten at vi la merke til det.

"Skobytte er gjennomført og de er fremdeles venner..."

Gutten har hatt lyst til å invitere barna i nabolaget inn, slik at de kan se hvordan vi bor, bak porten i gaten. Frank og jeg sa ja til at de kunne få komme inn en kveld. Guttene kom da inn sammen med to barn og fortalte at de andre barna stod ute – de skulle gi to og to en omvisning. Dette var noe barna selv hadde organisert, sikkert for å ikke belaste Frank og meg for mye. Vi sa imidlertid at de kunne ta med alle sammen inn.

"Nabolaget har kommet på besøk"

Det kom en skokk med unger, og vi inviterte alle opp på taket. Guttene tok med spill opp, vi voksne poppet popcorn og tok med is til alle. Det var koselig, de spilte biljard, noen prøvde treningsrommet og noen løp bare frem og tilbake.Guttene var de perfekte vertene, de sørget for at popcornet ble tilbudt til alle sammen og at gjestene hadde det bra. Det ble ganske livlig etterhvert og barna tok seg til rette. Så vi avsluttet før det tok helt av, med løfte om at de skulle få komme tilbake en annen gang også. De har spurt flere ganger om å få komme inn, men forløpig har det ikke passet. Men vi skal sørge for at de får lov før vi reiser om fire dager!

Jeg har skrevet en del om området vi bor i, men har skrevet lite om hvor utrolig flott Puerta Vallarta er som ferieby. Byen er koselig og det er tilrettelagt for turister, på godt og vondt. Mange koselige restauranter, mange småbutikker og generelt mye å handle for den som liker shopping. Det har vært døgn uten regn om natten nå, og det merkes umiddelbart på sjøen. Vi har hatt dager hvor vannet har vært grønt og fint og mye klarere. Siden sist har Frank og jeg klippet oss også, det er kjekt å betale kr 65,- for hårklippen. Det var for oss begge to! Frank har kjøpt seg nye briller her, det ble veldig mye rimeligere enn hjemme. Siden han er allergisk må han ha brilleinnfatninger i titan, noe som fordyrer en del. Hjemme måtte han regne med å betale ca 7000,- . Her betalte han kr 1500,-.  Ellers jobber guttene godt med skolearbeidet om dagen,vi vektlegger fagene norsk, matte og engelsk. Vi erfarer også at det er ganske intenst og krevende å være lærere Må også nevne at når vi var kjøpesenteret her om dagen, så var avdelingen for julepynt kommet på plass.

Det var flere store, pyntede juletrær. Tjuende september, det er vel tidligere enn hjemme også det?

Bakelyst:

Jeg har hatt så utrolig lyst til å bake i det siste. Vi var ute en kveld, på vandring etter gjær. Men det hadde ingen av de fire butikkene vi var innom. Fant det senere en gang og i går skulle det endelig bakes! Ville bake boller og skillingsboller. Det viste seg å bli vanskelig å få til saftig bakst her, gitt. Det begynte med at jeg ikke hadde nok mel og deigen var skikkelig klissete. Butikken her nede var utsolgt.Så jeg måtte droppe å få kjevlet ut deigen, den var alt for bløt. Og det var greit nok, siden det ikke er noen kjevle her. Ikke selges det bakepapir heller. Så da tar man det man har - og det var sølvfolie som ble smurt med olje. Ikke er det bakeplater til ovnen, så da brukte jeg risten.

Men det mest uheldige var nok at det kun er undervarme i gassovnen, slik at bollene ikke ble stekt på toppen. De måtte derfor snus underveis og legges opp ned. Minnet om medisterkaker.  Utrolig nok ble de ferdige - og spist! Har iallefall fått stilt bakelysten for en stund

Nå begynner vi å bli klare for Roratonga! Vi reiser på søndag den 26.09.10. Vi gleder oss til å se om det er så fantastisk som vi tror, og gutta er klare for snorkling. Men jeg er litt bekymret for hvordan vi skal få med oss all bagasjen videre. Det har vært tungt nok/mye nok å dra på som det har vært. Nå har vi i tillegg handlet en solstol (det ble rimeligere enn å leie solsenger...), parasol, nydelige håndlagde tre skillepadder ( de er tunge og vi kjøpte tre stk...), badesko til alle og snorkleutstyr og ekstra kladdebøker til skolearbeid Jeg tror vi må kjøpe en ny trillekoffert som går som håndbagasje

 Vi er også spente på hvordan reisen vil bli, siden vi velger å reise videre til Rarotonga fire timer etter at vi ankommer Los Angeles fra Mexico (tre og en halv times flytur). Det blir en lang og krevende reise, men vi fant ut at det ville bli like slitsomt å booke oss inn på hotell for en natt, siden vi da hadde hatt mange timer å vente etter at vi sjekket ut fra hotellet neste dag. Vi satser på at flyet er nogenlunde i rute og at vi får sove godt på nattflyet over til Rarotonga (ni timers flytur).

Vi hørs!

 Oj, som dagene går her - vi skulle leve sakte, med dager som man husker resten av livet - men det går sannelig fort allikevel, og om jeg klarer å huske hver og en dag senere skal bli spennende å se. Vi opplever liksom små store ting hver dag, med dyr, mennesker, regn, solskinn, bade og båtopplevelser - vel, de er store for meg og mine...

Eller spennende dager som de to siste, der Mexico feirer sine to hundre år med uavhengighet. Vel, to hundre er det ikke, de har en litt annen vinkling på det, det er to hundre år siden løsrivelsen startet - en prest fra byen Dolores (Miguel Hidalgo) stilte seg på kirketrappen den 15. september i år 1810, ringte i kirkebjellene for å samle folket og ropte "VIVA MÈXICO", som signal på at kampen for frigjøring var i gang, han startet dermed revolusjonen som førte til Mexicos frihet fra Spanjolene. Disse to dagene, 15. og 16. september kalles "uavhengighetsdagene". På TV kunne vi se presidenten (Felipe Calderón) ringe med de samme bjellene, rope Grito de Dolores som et symbol for dette. "El Grito" betyr "ropet" som presten gjorde ovenfor sine frender den 16. september 1810: "Leve Mexico, Leve religionen, Leve vår Dame/jomfru av Gudalupe, Leve Amerikanerne, Død over korrupte myndigheter!" Uavhengigheten fikk de når spanjolene kapitulerte 27. september 1821, etter 11 års krig! Ingen tvil om at Mexico har en spennende historie, og dette feires hardt - med parader, gateshow, fyrverkeri og fester over hele landet, jeg gleder meg over Meksikanerne som er så stolte og flotte i disse dager.

Vel, altså, hvorfor skriver jeg dette?? Er ikke helt sikker, det er spennende å finne ut hvorfor ting skjer rundt oss, jeg graver litt på internett og synes det er moro med litt historie fra stedene vi besøker, jeg har også funnet ut massevis om Meksikanernes religiøse liv i forbindelse med kirkebesøket i Pitillal, også veldig spennende lesning, men det får da være grenser for skrivekløen.. Det er kanskje godt nok at barna får dette inn i skoletimene vi holder:-). 

Mexico er flott, vi møter et folk som er vennlige og imøtekommende, trenger jeg hjelp til å oversette et ord eller å finne veien kommer det hjelp fra alle og enhver som kan litt engelsk, jeg betaler uten å være helt sikker på hva ting skal koste, men har ennå ikke opplevd å bli "lurt" - det er mange fattige her, bare ca 30 % av befolkningen er hva en kan kalle middelklasse, mens kun et fåtall er rike, resten klassifiseres som fattige, med 20 % som absolutt fattige. Jeg tror ikke vi ser mange av de rike eller absolutt fattige i Puerto Vallarta, allikevel fremstår deler av byen som slumområder, mens andre steder har flotte bygninger og fasader som er mer lik den vi er vant med å møte hjemme. 

Hjemme ja.., nå er klassen til Emil på leirskole, kameratene mine på jakt, foreldrene mine er på reise, jeg gleder meg til å få FULLE RAPPORTER, spesielt fra jaktkameratene! Da mener jeg hvem, hva, hvor, hvor mange, og selvfølgelig detaljene rundt hvem, hva hvor, hvor mange osv.

Rapporter fra skolen og leirskolen skal vi nok få gjennom en Skype-sesjon, vi får gjøre en skikkelig avtale med lærerne, vi har store tidsforskjeller å ta hensyn til, men det skal vel la seg løse.

..og mamma og pappa, som møter oss i Thailand 26. november.. vel, vi snakkes jo både titt og ofte:-)

Nå er London unnagjort, New York var bra, California elsket vi - Mexico, vel kan jeg si jeg liker det enda mer?? Tar dette aldri slutt, bruker vi opp adjektivene? Hvordan skal vi betegne Rarotonga, som vi er lovet så mye fra? Eller Australia som for meg er selve toppen av forventninger etter 15 år siden siste besøk, vel, det gjenstår å se:-)

Vi ønsket å ta båt taxi ut til en av strendene som kun har adkomst via båt. Når vi ankom brygga som båtene går fra, ble vi møtt av en mann som informerte om priser etc. Han overtalte oss til å velge en privat båttur siden det ville innebære at vi kunne reise til ulike strender hvis vi ønsket, vi kunne stoppe og snorkle – og det hele ville koste oss tilsammen 100 norske kroner mer enn en båt taxi. Som sagt, så gjort. Vi handlet inn kald drikke mens han rigget båten.

"Skippern hadde til og med båtsmann"

Det var en nydelig dag, strålende solskinn og helt blikk stille hav som gnistret i solskinnet. Båtturen var skjønn og tok ca 45 minutter. Vi nøt havluften og den deilige brisen. Kapteinen valgte ankomststed til en strand som var litt langgrunn med tanke på Anders. Han fortalte også at det var en del fisk der som barna kunne se hvis de snorklet. Vi har kjøpt inn snorkelutstyr siden vi har lest at det er fryktelig dyrt på Rarotonga.

"Las Animas"

Stedet (Las Animas) var utrolig vakkert, det stod strandstoler langs hele vannkanten, og bakenfor lå det restauranter med stråtak bortover det hele. Regelen var slik at du kunne benytte deg fritt av stolene og toalettet som tilhørte restautanten, men det var da forventet at du spiste lunsj på den restauranten som stolene stod foran.

Her var havet grønt og mye klarere – og guttene oppdaget fargerik fisk når de dykket. Dette førte til at alle tre var mer under vann enn over vann- og nesten umulig å få opp for mat og drikke. Som forøvrig smakte fortreffelig!

"Det var selvfølgelig Jonas som stilte seg først i køen når det dukket en øgle opp"

På ettermiddagen til den tiden som kapteien antok tilbaketuren ville bli, kom det mørke skyer som fortalte oss at det var regnvær på gang den dagen også. Vi pakket derfor og hoppet i båten. På tilbaketuren stoppet vi for å snorkle, vannet var dessverre noe mer urolig da, så sikten var ikke den beste.

"Vi snorklet ved Los Arcos"

Jonas og Frank fant et sted ved noen skjær hvor det var fisk å beskue. Vi rakk tilbake før regnet kom. En flott dag!

Øgler i hopetall:

Her en dag ønsket vi å se oss omkring uten at vi hadde noen plan. Vi tok bussen til kjøpesenteret og bestemte oss der for å reise videre til marinaen for å se på båter og folkelivet der. Når vi gikk ut av taxien ble vi straks møtt av en mann som lurte på om vi var interesserte i en privat fisketur, han ville gjerne vise oss fiskebåten sin. Vi ble med og tittet, men takket nei. Mens vi ruslet på marinaen fikk vi mange forespørseler på om vi var på jakt etter en fisketur. Det rimligste tilbudt var på ca 1000,- for en fire timers tur. Vi er fortalt at det er godt fiske nå, så det er ikke umulig at vi ville fått fisk. Men det som opptok guttene på marinaen var gleden over å oppdage at det levde øgler i steinrøysa langs marinaen. En selger viste guttene at øglene kunne mates med de fargesterke blomstene som vokste der.

Guttene oppdaget ville øgler på hele rundturen på marinaen i tillegg til fisk og krabber. Krabbene var litt artige ved at de er sterkere i rødfargen enn hjemme og de hadde hvite prikker på en svart rygg. Alltid nye ting å oppdage i dyreverden.

Ny invitasjon:

I taxien på vei hjem hadde vi en hyggelig taxisjåfør som villig delte informasjon om alt vi lurte på. Mange av sjåførene snakker godt engelsk og vi har fått vite mye nyttig under drosjeturene.Vi spurte denne om hvor vi burde gå for å finne meksikansk keramikk til en god pris. Vi vurderte å kjøpe med et servise som vi kunne shippe hjem. Han gav sine anbefalinger og en god veiforklaring. Han sa videre at han ønsket å invitere oss til å bli med han til Guadalajara som er en mye større og rimligere by enn Puerto Vallarta. Han sa han hadde kontakter gjennom buisnessen sin og at prisene generellt var ca 60 % rimligere der. Han skulle reise dagen etter kl 14 og han skulle tilbake to dager senere. Han fortalte at han da skulle kjøre sin private bil, en Chevrolet Surburban med 9 seter, og han skulle ikke ha betalt for å la oss sitte på begge veier. Turen ville ta 6-7 timer, men vi ville finne billige hotell rom. Vi har googlet denne byen tidligere og sett at det er en stor by med flere spennende historiske steder. Vi takket for tilbudet med en avtale om at vi skulle ringe han neste morgen hvis vi ville bli med. Hans fortjeneste ved å la oss bli med ligger nok i kjøpet av servise. Vi ville nok ha følt oss forpliktet til å handle ett på turen. Til tross for dette var vi positive til å bli med, men valgte å sjekke hotellkostnader og budsjett før vi bestemte oss. Budsjettmessig ligger vi bra ann, vi har som mål å spare inn 10 000,- i forhold til det oppsatte budsjettet, siden det i USA ble budsjettoverskridelser så det svir i lommeboka. Vi lot fornuften seire og droppet å bli med. Det hadde fort dratt på seg kostnader som hadde ført til at den gode spareplanen røyk.

Katolsk messe:

Nok en hyggelig drosjesjåfør har tipset oss om at vi bør reise inn til stedet (Pitillal - uttales Pityjal)) hvor det kun bor lokale, som en egen by i byen. Sjåføren fortalte at det på søndager i forbindelse med messen, skjer mye på torvet. I går (søndag) hadde vi løse planer om å komme oss dit, men siden vi er sirup om morran, var ikke vi ute før kirketid. Under nok en taxitur fortalte sjåføren at kirketid, det er kl 19, 20 eller kl 21 – bare å velge. Vi fant derfor ut at vi fikk det til allikevel. Vi kom oss til Pitillal – og likte det vi så. Virket som en utrolig koselig plass. Her var det ingen turister, men mye folkeliv.

"Scene for misseshow rigges"

Det ble rigget scene og det var et tivoli der. Vi rakk og se oss omkring før vi gikk inn i kirken. Guttene var ikke veldig tente på å gå dit, men vi ble enige om at det skulle regnes som en skoletime om katolisisme.

Vi gikk inn i en stor katedral som var vakkert pyntet med store fargerike blomsteroppsatser og den hadde fargede, flotte blyvinduer på begge sider. Fra høytalerene strømmet det spanske salmer (tror det var salmer, ut i fra melodi og stemning i sangene).

"Fullstappet kirke en søndag kveld"

Tjue minutter før start var det grei plass for oss i katedralen, men når klokken var 19 var det smekkfullt. På benken vår var vi behaglige seks personer, men endte opp med elleve innen kl 1900. Da satt vi ganske så tett. Det var småbarnsfamilier med babyer på armen, det var ungdommer, middelaldrende og gamle. Klokken 1900 begynte guttene å bli noe utålmodige, men de var flinke og satt stille helt til messen begynte kl 1930, alså en halv time forsinket. Da kom presten ut, blid som en sol. Alle reiste seg og presten var rett i dialog med folket. Det var mye lesing av tekst fra ulike folk i menigheten, samt nattverd. Vi reiste oss og satte oss hele tiden, reine gymtimen. Underveis skulle «alle» hilse på hverandre, tror vi skulle ta hverandre i hendene og ønske hverandre alt godt. Alle vi fem håndhilste på hverandre og på de på benken bak – og de foran. Det var egentlig litt hyggelig, bare smilende mennesker som tok hverandre og oss i hendene. Etter nattverden som gikk ganske radig unna ved at vi gikk i en lang kø opp til presten, fikk en kjeksbit i hånden, og satte oss. Er redd vi skulle ha gjort korsets tegn når vi puttet kjeksen i munnen, har ikke vært på katolsk nattverd før, og rakk ikke se hva de andre gjorde. Etter at nattverden var unnagjort spurte presten hva klokken var. Han smilte stort og sa at nå rakk han neste messe kl 2000. Så etter en kort halvtime var det hele over. Da stod det kø utenfor for å komme inn til kl 20 messen.

På tovet var det kjempestemning, det krydde av folk, musikk og underholdning.

"Litt slitent i kantene"

Guttene stor koste seg på tivoliet som var av en slik standard som Axels tvoli trolig brukte hjemme i Norge på 70 - tallet. På scenen ble det utover kvelden et misse - show hvor meksikanske skjønnheter deltok.

"Miss Mexico"

"Kandidater presenterte seg med hylende tilhengere rundt scenen"

Frank fikk et bilde av henne som visstnok er Miss Mexico. Med showet hørte det til høy glamour faktor, dans, sang og musikk. Morsomt å se. Klokken 2230 reiste vi hjem, da var det fortsatt så varmt at vi måtte bruke «tørke-svette-klutene» konstant. Det bare rant av oss. Etter en rask dusj hjemme sovnet guttene på et blunk.

Hårklipp:

I dag stoppet vi hos frisøren som vi gikk forbi nede i gaten. Hun hadde tid til en hårklipp på Emil, og det endte med at alle tre guttene fikk seg en klipp. Deilig å bli kvitt litt hår i denne varmen Vi betalte den nette sum av kr 90,- for tre hårklipp, da gikk alle som voksne. I morgen kommer skadedyrkontrollen for å vedlikeholdsmessig gasse leiligheten. Da må vi være ute av døren kl 1000 – og vi føler vi må tidlig opp. Livet er herlig!

Opp om morran – så opplever man litt:

Vi var i rute i dag, ute og spaserte ned til byen kl 1000. Der oppdaget vi mange hester med flotte, staslige ryttere, musikkkorps, liv og røre. Det kom stadig flere hester til hvor mennene satt i flotte drakter, tilsvarende våre bunader. Det var også flotte jenter/damer med kjoler som jeg bare har sett på filmer.

"Meksikansk senorita i festdrakt"

Vi ble jo voldsomt nysgjerrige, hva var dette en tirsdag formiddag? Ca hundre ryttere med flagg og lasso dannet parade gjennom byen. En amerikansk dame kunne fortelle at Mexico feirer nasjonaldagen sin på torsdag 16.09.10. I år er det 200 år siden Mexico ble løsrevet fra Spania og selvstendige. Det er derfor stor feiring hele uken med ulike arrangementer over hele landet.

"Tidlig krøkes??"

På torsdag vil det være mange tusen mennesker på torvet i byen med stor feiring. Det starter kl 23 (!). Vi skal på meksikansk fest i morgen (onsdag), det har vi kjøpt billetter til i dag. Så heldige vi er som er her når meksikanerene skal feire sin 200 års dag!

Vi vil skrive mer om feiringen i neste blogg innlegg

Det er regntid her i Mexico – og det merkes. Du, og du så mye det regner. For det meste regner det om kvelden men i går regnet det stort sett hele dagen. Og det er ikke sånn som hjemme hvor det regner jevnt og trutt, nei – det fosser ned time etter time. Det synes veldig godt på elven. Vannet blir brunere etter en skikkelig regnfull natt, vannnivået stiger og strømmen blir sterkere. De siste dagene har vi heldigvis ikke sett noen bade i elven, da hadde jeg blitt skikkelig bekymret – for den er heftig nå! I tillegg til regnet kommer det nesten hver dag skikkelig lyn og tordenvær. Det er også ekstremt, det er nesten konstante lysglimt og det smeller så kraftig at det høres ut som om det har slått ned i bygget. Det er noen netter vi ikke har fått sove på grunn av det intense uværet. Nok om det. Vi koser oss allikevel. Det har vel ikke vært mer enn en dag eller to med sol - og det er helt greit. Det er så ulidelig varmt når solen steker, i tillegg er luftfuktigheten så høy her at vi er konstant våte av svette når vi beveger oss utendørs. Vi har begynt å gjøre som meksikanerene, vi tar med oss en "tørke-svette-klut". 

"Regntid"

Lørdagens møte med Gustavo og konen hans:

Vi tok bussen til stranden, slik at vi skulle være der kl. 1400. Vi ante at det kom til å bli vanskelig å finne dem med en så uklar avtale, siden stranden er lang og buss - stoppene mange. Vi fant derfor ut at vi ventet med å kjøpe med blomsterbuketten vi skulle ha med, til vi eventuelt traff dem. Noe vi selvfølgelig ikke gjorde. Vi gikk en stund langs stranden og så etter dem – men innså at hvis de var i den andre enden av stranda og ventet så var det håpløst. Det var synd, Frank og jeg var jo litt nysgjerrige på hva vi var inviterte til. Vi traff han som hjalp Gustavo å oversette i går, men engelsken hans er ikke så skarp – han skjønte derfor ikke hva vi sa når vi forklarte at vi hadde møtt opp på stranden men ikke funnet dem. Han svarte med at vannet på stranden ble bedre i november. Så da så.

Vannet på stranden har vært en skuffelse. Det har samme farge som elven nå, ser utrolig skitten ut. Vi hadde håpet på klart og vakkert vann. Vi har blitt forklart at stranden er sånn på grunn av regntiden. Elven renner ut i havet og påvirker - sammen med alt regnvannet. Men det er utrolig varmt badevann da, nærmest lunkent. Og gutta bader og bader – de bryr seg ikke så mye om litt grums i vannet.

Da vi ikke traff Gustavo og Kona, satte vi oss ved en restaurant ved strandkanten og blei noen timer. Jeg og Frank under parasollen, gutta i vannet 2-3 meter nedenfor. Herlig å bare kunne sitte og nyte en hel lørdag mens vi ser på hvordan guttene koser seg. Det er lykke det!

Vi kom i snakk med en amerikansk dame som bygger seg et hus på en øy utenfor Puerta Vallarta. Hun satt og ventet på båt taxien som skulle ta henne ut for å se på det ferdig bygde huset for første gang. Hun kunne fortelle at det er ca 50 000 amerikanske pensjonister som har bosatt seg i Puerto Vallarta. Det stemmer at det er mange amerikanere her og vi får hele tiden spørsmål om vi er fra USA eller Canada. En av strandselgerene tråkket på noe i sanden i det han gikk forbi oss. Vi så noen pigger som stakk opp, så ut som piggsvin nåler. Vi fikk gravd det opp og det var en blowfish som var skyllet opp på land. En lokal fortalte at at hvis piggen setter seg i foten, så må den opereres ut. Det gikk bra med strandselgeren og vi var glade for at den ble oppdaget før en av guttene våre satte foten på den. Spesiell fisk!

Når vi er på stranden kommer det selgere HELE tiden og skal selge noe. Det selges alt mulig der og jeg liker jo egentlig sånt, men det blir rett og slett  litt mye. Skal forsøke å skrive ned hva vi tilbys i den grad jeg klarer å huske alt sammen: T-skjorter, strandkjoler, vevde herreskjorter, silkeskjerf, sjal, hjemmesydde vesker, stråvesker, stråhatter, utskjærte trefigurer, uroer, sølvsmykker, steinsmykker, tatoveringer (som går bort etter en tid), fletting av hår, massasje, solbriller, ulik frukt (som meloner, ananas og mango), grillspyd med scampi eller fisk, potetgullposer, smulteringer, kaker, små hjemmelagde leker, vevde armbånd, utflukter og tyggegummipakker. I tillegg kommer det musikanter med varierende kvalitet og tilbyr gitarsang, trekkspill, banjo, kontrabass og trommer. De kommer alene eller som som et lite orkester. Og alle kan spille for en liten slant. Det er ikke en selger som tilbyr de ulike tingene, det er flere som tilbyr det samme. Så strømmen av selgere er uendelig. Vi prøver å ha i mente at dette faktisk er det de forsørger familien av, så vi fortsetter å svare «No, thank you/ No gracias» og legger vekt på å være høflige, selv om vi blir lei av å måtte si det sånn ca annenhvert minutt.

Det vi har kjøpt på stranden så langt er (for noe blir det jo alltids):

"Håndlaget veske (kr. 25,-) Halskjede til Jonas (kr. 40,-) Skjorte til Frank (kr. 75,-) og Ekte (?) meksikanske sølvarmbånd (kr. 25,-/stk.)

I tillegg har vi smakt på fisk og scampi på spyd samt  mango som er utskjært som en blomst.

Bussturer:

To ganger har vi tatt lengre bussturer for å sjekke om vi finner bedre strender. Den første bussturen varte i ca to klamme timer – til Sayulita. Når vi endelig fant stranden som vi ble fortalt er utrolig vakker, så ble vi ikke særlig imponerte. Den var jo ganske så lik stranden i Puerto Vallarta, bare at den ikke var langgrunn, og det er ikke noe særlig med tanke på at Anders ikke kan svømme. Gutta badet og var like fornøyde selv om det var grumsete vann og rusk på stranda. Anders var flink og holdt seg på grunna, selv om han begynner å bli litt for tøff.

"Regnet har skyllet vekk brokaret fra hovedveien, dermed tok bussturen lenger tid"

Den andre bussturen tok vi i dag. Nok en klam busstur, men ca en time unna. Målet var en by vi passerte på den første bussturen - Bucerias, som så koselig ut, rett ved strandkanten. Når vi kom til stranden lå det et brunt belte langs hele strandlinja som gjorde at vi ikke ville la guttene bade der. Det var ingen på stranda og ingen i vannet. Så da gikk vi og tok en nydelig lunsj i stedenfor.

"Gutta fikk låne en av papegøyene som satt i bur på restauranten"

"Mannen min . Legg merke til det brune "beltet" i havet."

Anders spiste kyllingsuppe, Jonas og jeg løksuppe (god, men litt tynn i smaken), Frank og Emil spiste fajitas. Det er ikke råbillig å spise ute her, vi betalte ca 350,- norske kroner. I tillegg til det nevnte, spiste vi Guacomale (nyyyydelig) og drakk tilsammen 8 flasker brus. Så det er kanskje ikke så verst pris allikevel Mens vi satt der kom (blant annet) tre musikanter og spurte Frank om de skulle spille en romantisk sang for kona (altså meg). Frank bet på den og takket ja. De rigget seg til med stativ til tromma og satte i gang. Det var riktig fint- men er glad for at det ikke var særlig mange gjester der, det kan jo fort bli litt flaut.

Opplegget på bussen i dag var interessant å sitte og se på. Buss sjåføren hadde med seg en hjelper som ropte folk inn på bussen på holdeplassene (sikre at alle kom med), han åpnet og lukket bussdøren og tok noen ganger i mot busspenger. Buss sjåføren hadde en forkjærlighet for høy musikk og spilte så vi nesten ikke klarte å tenke. Hjelperen var ikke så nøye med når dørene gikk opp og igjen og åpnet dem like gjerne i forkant av et bussstopp – selv om om farten var 80 km/t. Likeså ble det ganske så effektivt når de skulle kjøre videre, da kjørte buss sjåføren mens folk fremdeles stod i trappen på vei inn, mens døra fortsatt var åpen. Det hadde nok ikke skjedd i Norge uten at det ble rabalder – og godt er det.

Leie av bil:

Vi ser på det å leie bil her som uaktuelt. Med disse veiene ville det vært et strev å skulle levere tilbake bilen like hel og fin. Med hovedgrunnen for å ikke leie bil er trafikkbildet. Det er vanskelig å få helt tak på trafikkreglene, det ser ut til at regelen er at den som kommer først frem til krysset, og er frekkest, kjører. Det er litt mer oversiktelig på de store veiene hvor trafikken reguleres med trafikklys.Men buss og drosje er helt greit og veldig rimelig.

Hjemlengsel:

De siste dagene har Anders sagt noen ganger at han ikke liker seg så godt i Mexico og på jorden rundt reise. Han liker seg best hjemme i huset sitt. Det rykker litt i morshjertet da... Samtidig så er vi forberedte på at vi alle vil kunne ha et snev av hjemlengsel i blant, etter familie,  venner og senga si. Vi snakket med gutta om det før vi dro – at de innimellom vil lengte hjem og at det er helt naturlig. Jonas gir også uttrykk for å savne vennene i perioder. Men som sagt, det kjennes i hjerterota når det kommer til uttrykk....

Ellers så har vi brukt en del tid på nettet i det siste, vi har leid oss hus i Rarotonga som er neste stopp (vi blir der i 18 dager). Og vi har funnet et hus vi ønsker å leie i Thailand. Siden det er høysesong der ved juletider og vi får selskap av svigerforeldrene mine, er det greit å være litt tidlig ute med den biten. I morgen skal vi ta en båt taxi til en strand vi bare kommer til via båt. Så håper vi å finne en vakker strand  med klart vann der....

Jeg suger fortsatt inn inntrykkene, det er så annerledes her. Veien langs elven er vår naturlige rute når vi går ut.

Elven er ganske bred og det renner brunt flomvann i en ganske sterk strøm. Når vi går på fortauet er jeg livredd for at barna skal være vimsete og falle ned i elven. Det er jo ikke noen kanter, gjerde eller form for vegg mellom elven og fortauet. Bare rett ned til steinrøysa og den brusende elven. Fortauet har hele tiden ulike høyder,- trappetrinn opp eller ned, og noen steder er det kraftig telehiv som gjør at deler av fortauet reiser seg i sprekker. Så jeg er alltid litt bekymret når vi går på den strekningen, synes at den elven virker veldig skummel og bakteriefull. Jeg ble derfor svært forundret når jeg så små barn gå nede langs elven med baderinger. De skulle vel ikke bade i det brune skitne vannet med sterke strømninger? Det har vist seg at det er mange som bader her. Frank observerte barn ved de sterkeste stryka surfende på store gummibaderinger – de så ut til å ha det kjempegøy. Jeg så to barn, kanskje 8-9 år gamle, holde seg for nesen, ta sats og hoppe ut i elven fra et sted hvor det var skikkelig langt ned. I går så vi også et voksent par ta en skikkelig såpevask i elvemunningen. Vi prøver å ikke glo – dette er jo hverdagen deres.

Boligene her i strøket ser, som nevnt tidligere, ut som små kjeller rom (murhus), noen har ikke annet til vegger enn murstein og leca blokker.

"Utsikt fra takterrassen"

Det ser ut til at det er sparsommelig innredet, med en seng, gjerne med madrasser i tillegg på gulvene, og en liten kjøkkenbenk. Det ligner ikke på noen måte de delikate hjemmene de fleste av oss har hjemme i Norge.

"Innsyn til butikken i gata"

Det er store døråpninger her som ofte står åpne – det er derfor lett å få et glimt når vi passerer.

I butikken over gaten fra leiligheten er første delen av rommet innredet som butikk. Det er i utgangspunktet ikke så veldig stort rom – men det gjør nytten som både arbeidplass og hjem. Rommet er delt av ved hjelp av enkle reoler. På baksiden kan vi se gamlemor ligge i en seng med utsikt mot butikken. Hun ser ut til å være godt over hundre år, hun er bitteliten, tynn og hun ser nærmest død ut der hun ligger og stirrer ut i luften. Den vennlige kona som driver butikken kommer alltid med stoler som Frank og jeg kan sette oss på når vi er utenfor.

Hun har også spandert en glassflaske med cola på guttene. Vi passer på å gjøre noe småhandel der hver dag, slik at vi støtter virksomheten deres litt.

Invitasjon - men vi vet ikke helt til hva:

Etter middag i dag fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut – og bestemte oss for å ta bussen downtown – for å gjøre oss litt mer kjent. Hver kveld kommer regnet, det var derfor ingen overraskelse når det begynte å dryppe i det vi gikk ut. Vi gikk til butikken over gaten siden Emil stod der sammen noen meksikanske barn, foran en spillemaskin på fortauet. Regnet begynte på et øyeblikk å pøse ned, i en slik fart at det fosset regnvann gjennom gatene på noen få minutter. Vi ble derfor stående på fortauet utenfor butikken. Det er et møtested for meksikanerne, det er alltid noen som står der og snakker sammen. En meksikansk mann begynte å prate med oss. Han kunne noen få ord på engelsk, men ikke nok til egentlig å kunne gjøre seg helt forstått.

"Gustava og Jonas"

Han viste oss at han hadde fått tatt et bilde av Emil og seg på mobiltelefonen sin. Han spurte om han kunne få ta bilde av meg og Frank også, han synes sikkert vi er veldig annerledes. Vi gikk inn i butikken for å ta et bilde på grunn av lyset(begynt å mørkne ute). Jeg skjønte etterhvert at han ikke knipset, men filmet oss med et lite intervju på gebrokken engelsk. Hva heter vi, hvilket land bor vi i, synes vi Mexico er pent? Osv.

Mens vi gjorde dette, var det flere av barna i gaten som løp lekende gjennom regnet og var klissvåte på et blunk. Anders klarte ikke å dy seg og hoppet ut i regnvannet som fosset forbi. Han var gjennomvåt i løpet av tre sekunder – og koste seg stort. Han gjorde som de andre barna – brukte kjipp-kjappene som båter nedover den flommende veibanen.

"Anders koser seg i regnværet"

Vår nye venn, Augustus, hentet etterhvert konen sin – og det ble en ny runde med bilder. Han ønsket bilder av oss sammen med både seg selv og oss sammen med konen. Han forsøkte å spørre oss om noe- som vi ikke forstod bæret av. Han gikk derfor å hentet en meksikaner som kunne litt mer engelsk enn han. Det kom frem at han ønsket å invitere oss alle hjem til boligen deres. Frank og jeg ble enige om å takke ja. Kjenner jo at jeg er litt betenkt – tenk om det er noe lureri? Men på den annen side vil vi jo ikke få opplevd noe ekte hvis vi ikke våger å takke ja. Dessuten fikk vi aldri somlet oss til å ringe Eric som ønsket å invitere oss hjem til seg i Los Angeles – noe vi senere ergret oss over. Og magefølelsen er god. Han fikk hjelp til å forklare veien til hjemmet sitt fra han som kunne litt mer engelsk. Men det viser seg at vi må ta bussen for å komme dit. Så nå har vi fått buss nummeret (buss nr 1 eller 2) og adressen. Vi tror avtalen er at vi skal ta bussen til stranden, så skal han møte oss der på lørdag kl 1400. Bare det at stranden er lang og det er mange steder å gå av bussen....Kona snakket ikke et kløyva ord engelsk – og jeg også litt usikker på hvor ivrig hun er over at vi skal komme på besøk. Men det får stå til. Vi vet heller ikke om vi er invitert til å se på hjemmet deres, om det er på kaffe eller på en matbit. Det blir spennende å se hvordan det går!

"Monica, Gustava og Rosa"

Regnet fortsatte forøvrig- så vi gikk tilbake til leiligheten og spilte GRIS til det ble leggetid for gutta.

Dyrehagen:

I går reiste vi til dyrehagen. Vi ble anbefalt å ta en drosje, fremfor å ta bussen, hvilket vi gjorde (det koster ca kr 75,- hver vei). Det var vi glade for, vi hadde aldri i verden funnet frem. Det tok ca en tjue minutter å kjøre dit. Den siste delen av veien var så humpete og oppspist at jeg var redd sjåføren skulle nekte å kjøre videre, men det er jo slik veiene er her mange steder. Han kjørte oss pent til inngangen og jeg må si den var anonym og lite lukseriøs. Vi kjøpte oss t -skjorter som kostet 130 pesos (ca kr 65,- ) pr voksen og 80 pesos pr barn (ca kr 40,-), det gir oss gratis adgang resten av måneden. Vi må bare huske å ha på oss t-skjortene selvfølgelig. Ved inngangen solgte de poser med mat til dyrene, noe vi kjøpte.

"Det var nesten fingeren Jonas..." 

"Alle skal få"

"Utdrag av dyr fra parken"

Det bidro til å gjøre besøket helt topp for guttene. Det var stor stas å kunne mate dyrene med gulerøtter, peanøtter med skall, brødbiter, mais og frø. Det som gjorde dyreparken spesiell for oss, er at det er lave gjerder – noe som førte til at vi kom veldig nær dyrene.

"Her skal maten KASTES inn i gapet!"

Flodhesten som stod og gapte etter mat var så nærme at vi kunne stukket armen i halsen på den. Hvis vi hadde hatt lyst. Noe vi selvfølgelig ikke hadde. Rart å spasere under halsen til giraffen som stod med hodet bøyd over veien – den kunne vi klappe hvis vi ville. Noe Frank hadde lyst til.

"Nærmere kan en nesten ikke komme"

Ellers så var opplevelsen noe delt, pene omgivelser i naturen, men mange av dyrene hadde dårlige forhold med små, triste og trange bur.

"Pene omgivelser i parken"

Det var en egen plass der hvor små babydyr oppholdt seg i bur– der kunne vi betale kr 50,- pr dyr for å holde og leke med det i fem minutter. Man kan velge mellom lemur, apekatt, leoparder og tigre. Tigrene var blitt så store at jeg nektet guttene å leke med disse, men det var fullt mulig.

"Anders med lemur"

"Jonas med leopard"

"Emil med lemur"

"Emil med leopard"

Dyreparken lå tett inntil jungelen, og det var noen fargerike edderkopper der som spant sine spindelvev rundt gjerdene. I tillegg var det noen møkka - insekter som stakk Frank og meg noe veldig. En variant av tuneflua, de bet så vi blødde. I dag har vi helt oppspiste bein, mine væsker og klør. Ikke særlig pent da. Gutta gleder seg allerede til vi skal tilbake – jeg og Frank kan styre oss – men hva gjør vi ikke for barna

"Vallarta Zoo breeding program"

"6 meter nesten usynlig fare, uhu"

Gledelig melding:

I dag, 02.09.10 fikk vi vite at svigerforeldrene mine har bestilt billetter og kommer til Thailand for å feire jul med oss. Vi får en hel måned sammen! Jubelen stod i taket når vi hørte det – det gleder vi oss til alle sammen.

Middag:

I dag visste jeg ikke helt hva vi skulle finne på til middag, det er like vanskelig her som hjemme. Hadde fersk kjøttdeig og ris. Lagde noe som ble ganske godt, guttene likte det også. Jeg skriver ned oppskriften, kanskje flere har lyst til å prøve det?

Små kjøttboller surret i hvitløkssky av soya, kokt ris, salat og hvitløksbrød:

Ca 600 gr kjøttdeig ble rullet til små kjøttboller som ble klemt litt flate. Krydret de med grillkrydder. En stor hvitløksbåt ble skivet. Kjøttbollene ble stekt i margarin, skivet hvitløk surret med i pannen. Kjøttbollene ble etterkokt/surret i stekeskyen tilsatt soyasaus (best med typen som har mindre salt).

Lagde salat av: Finstrimla grønn salat, hakkede tomatbiter, rødløk, agurk,og paprika. En moden avocado ble tærnet opp og krydret med salt og pepper før den ble blandet i salaten.

 Det hele ble servert med nykokt ris og varme hvitløksbrød.

(Dette var så godt så vi glemte å ta bilder, red. ref.)

Jonas sin lemonade:

 Mens middagen ble laget, var Jonas ute og plukket store lime fra treet nede i gaten. Han er veldig glad i lemonade og ønsket å forsøke å lage sin egen. Han holdt på en stund, presset, blandet og smakte. Og vips så hadde han laget en nydelig drikke. Smakte virkelig godt.

"Lemonade a la Jonas"

Han tok også bilde av det ferdige resultatet – kulissene ordnet han selv I morgen skal Jonas ha «skolekjøkken», da skal han lage norske pannekaker – og nylaget lemonade å drikke til. Vi gleder oss!

"Mmmm"

Ettersom vi fikk reisesjekker av US airways (som vi ellers ikke ville valgt å fly med igjen på reisen) ble det en Mexico tur på oss. Vi har returreise om en måned Reisebillettene inkluderte ikke flyplassavgifter og tax, så vi endte opp med å betale tilsammen ca 3000,- norske kroner med dette og bagasjeavgiften (vi må betale $25 pr kolli). Vi fant en leilighet i gamlebyen her på http://www.homeaway.com/ som så utrolig koselig ut med gode anmeldelser fra brukere. Det koster $850,- (ca 5 200,-) for en månedes leie inkludert strøm og en ukentlig rengjøring. Vi ble veldig glade når denne var ledig!

Den 26.08.10 måtte vi grytidlig opp for å være på flyplassen kl 06. Da skulle vi rekke å levere leiebilen først. Utleiefirmaet åpnet klokken 05, og det gikk shuttlebusser (gratis) fra billeiestedet til flyplassen – utrolig kjekt og praktisk. Klokken 0750 gikk flyet vårt – og vi ankom Puerta Varta kl 1500 ( klokka 1300 Los Angeles tid). Nå er tidsforskjellen 7 timer fra Norge, dvs når klokken er 1000 her, så er den 1700 hjemme i Norge.

                

   

vi har kjøpt både poteter, spennende frukt, masse grønnsaker, kjøtt, vin og annet drikke (øl til Frank...). Ute lyner og tordner det så det rister i bygget, og guttene har ikke klart å sovne enda på grunn av all buldringen. Guttene har fått sin fredags mikro popcorn og har sett på video med langbein. Frank og jeg koser oss med et glass rødvin mens vi jobber på dataen. Det er spennende og ha kommet til Mexico uten noen andre planer enn å nyte dagene. Følg oss videre! Vi koser oss med kommentarene fra dere - fortsett med det.

 En utflukt til villmarken

Etter å ha badet ved bassenget i formiddag, bestemte vi oss for å kjøre en tur ut til «et sted vi ikke har vært på ennå». Vi bestemte oss for å kjøre en tur opp til fjellene som har sånn ørkenaktig natur. Mens vi kjørte omgitt av øde landskap, så vi plutselig mange oppslåtte partytelt, biler og mennesker på venstre side. Vi svingte impulsivt inn der, parkerte og ruslet ut. Vi var kommet til et villmarkssted for camping og fiske.

Når vi kom pågikk det et sykkelløp med terrengsykkling. Løypen gikk rundt et fiskevann. Vi kunne faktisk se fisken på grunna fra vannkanten, Emil mente bestemt at det var ørret vi så. Guttene ble helt i hundre, og ville veldig gjerne fiske. Vi sjekket om det var mulig å leie fiskeutstyr der – og det er det! Det var stengt for dagen, men åpner igjen i morgen tidlig kl 06. Det koster $ 10 og leie fiskestang, i tillegg må vi løse fiskekort til $ 11 pr barn. Vi har lovet guttene at vi skal dra tilbake dit i morgen før vi kjører til San Diego. Det var et flott sted å oppdage,

det fløy opptil 15 ørner over fiskevannet – det var et flott skue. Vi så også et advarsel skilt om at vi nåvar i  villmarkenog at vi måtte være forsiktige siden det finnes klapperslanger og fjellløver i omgivelsene. Etter en stund reiste vi der i fra, guttene noe motvillige.

Vi forsatte å kjøre innover i fjellene ( Irvine Canyon), men det var vanskelig å komme opp de virkelige stigningene siden veiene var stengt. Mens vi kjørte på en rett slette, så jeg noe som kunne se ut som en mus på veien lenger fremme. Bortsett fra at musen hadde alt for mange bein. Og jeg kunne etterhvert se at beina var hårete. Det var en skikkelig svart hårete edderkopp i størrelsen mus!

Vi kjørte opp ved siden av den, rullet ned vinduet og tok bilde. Det var mye dramatikk i baksetet når vinduet ble nedrullet – så det kom kjapt opp igjen. Men vi fikk da tatt bilde. Vi fortsatte å kjøre på oppdagelsesferd, ganske så fornøyde over å ha sett et virkelig villmarksdyr, selvom det bare var en megaederkopp (vi tror det var en tarantella).

Veien vi kjørte på kom til nok en veisperring og veien endte der.

Frank skulle snu bilen, men så ikke at veien hadde nedsenkning med et STORT hull, så boms - der stod vi.

Guttene var bekymret for at noen skulle gå ut av bilen i dette farlige edderkopp og mulige fjellløve landskapet. Men vi måtte jo ut for å se ann uhellet, bilen var det umulig å kjøre. Og akkurat som i en dårlig skrekk film fikk vi øye på to nye edderkopper, i sånn ca samme størrelse. Kanskje bare litt mer hårete.

Vi gikk og tok et bilde av den ene. Frank klarte heldigvis å rygge seg opp av hullet, ellers hadde vi hatt et problem. Og det gikk bra med bilen. ..

Vi valgte å kjøre litt til, men nå hadde det begynt å mørkne. Midt inne i ødemarken, kom vi til en brannstasjon. Vi hadde kommet til et lite tettsted hvor det også var en kirke, en ranch med mange hester og et community hus med lekeplass. Vi stoppet på lekeplassen, der krydde det av små frosker. Jonas hadde mange fristelser å motstå, han fikk nemlig ikke lov til å løfte opp/ta på noen av froskene. Også der hang det advarselskilt om klapperslanger. Vi var der bare en liten stund før vi vendte nesen hjemover. Mens vi kjørte der i fra fikk vi nesten en flaggermus i bilruta. Det var ikke fritt for at vi kjente det krible og krype litt langs kroppen i bilen på vei hjem. Tenk om en edderkopp hadde klart å krype usett inn den åpne bildøren? Guttene skremte hverandre med kribling helt til de ble uvenner.

Planen var å komme tidlig hjem i kveld, slik at vi får pakket og gjort klart til avreisen til San Diego i morgen. I rimelig grei tid på morgene, siden vi skal starte dagen med en fisketur. Men på veien hjem stoppet vi i en matbutikk og kom ut med ferdigstekte pannekaker og en leid videofilm til guttene.

Så klokka 2130 ble filmen satt på og Frank og jeg begynte med bloggen. Men i morgen Må vi komme oss videre, vi har ordnet med hotell i San Diego tidligere i dag, så avreisen kan ikke utsettes mer En spennede tur!

Nå har vi vært to uker i Los Angeles. Vi liker oss godt på det enkle hotellet vi bor på (Rodeway In) og har derfor ennå ikke kommet oss videre. Det er skjønt å kunne ha det så fleksibelt. Vi har vært nede og forlenget leien to ganger, siste gangen i kveld. Vi skulle egentlig reise videre til San Diego i morgen etter den siste forlengelsen, men siden vi har tilbragt dagen på «Universial Studios» har vi ikke fått pakket for avreise ennå. Var ikke hjemme før 2130 og bestemte oss derfor for å bli enda en dag ekstra. Vi kunne selvsagt ha hivd oss rundt og pakket i morgen tidlig, men vi er jo ikke vant til sånt stress lenger (he-he

Det ser ut til at det er vanlig med vaskerier på hoteller med vår standard. Det er utrolig kjekt, lettvint og praktisk. Og rimelig! En stor vaskemaskin koster $ 1 for en runde med vask – og tørketrommelen litt mindre. Så klærne er både rene og tørre for under $ 2 (Kr 12-13,-) – ikke værst!

Vi har hatt pent vær hver eneste dag siden vi kom. Deilig sommertemperatur, 22 - 24 grader, godt å bade både i bassenget og i sjøen. Kveldene er kjølige, ca 14 grader. Jonas sin badebukse ble borte på mystisk vis, han skiftet her på rommet, og borte ble den. Etter å ha endevendt rommet, endte det med at vi måtte ut å kjøpe en ny. Men det var lettere sagt enn gjort. På kjøpesenteret var de utsolgte. De sa vinteren nærmet seg, og at det derfor ikke hadde fått inn nye. Hadde ikke regnet med at det skulle by på problemer å kjøpe badebukse i California. Han bader for tiden i shorts

Guttene bader helst ved bassenget fremfor ved sjøen

 Det store om dagen er å holde pusten under vann. Anders har akkurat lært seg å dykke og han er mer under enn over vann – akkurat som de andre. Jonas sin rekord er 56 sekunder, Anders har 12 sekunder som foreløpig pers. Emil har ikke vært med, han er for opptatt med å forsøke å svømme fra den ene siden til den andre – under vann.

Lørdags formiddag ruslet vi bort til kjøpesenteret siden det var «Farmers marked» på parkeringsplassen.

Det var satt opp boder hvor de solgte alt mulig; frukt og grønnsaker, hjemmelagde klær, honning, såper, hundeklær, malerier etc.

 Det var også mange matboder hvor de lagde maten på stedet og solgte for en billig penge.

Det var satt ut hagemøbler under parasoller – og det hele var skikkelig koselig.

"En gammel Vietnamkriger og hans dansetrupp"

En godt voksen amerikaner underholdt med sang og musikk, av typen gamle «goddies» og countrysanger. Han fortalte han vant en talentkonkurranse når han var i Vietnam under krigen der, dermed spilte han seg rundt i de forskjellige leirene i stedet for å bruke kuler og krutt... Vi fant oss en plass under en parasoll, kjøpte oss hjemmelaget lemonade og nøt atmosfæren.

Johns incredible pizza:På kjøpesenteret er det en pizza restaurant i kjelleren med egen spillehall/tivoli. Vi valgte å ta middagen der en dag – og følte vi fikk en skikkelig amerikansk opplevelse. Stedet er enormt og jeg skal forsøke å gi en beskrivelse av det: Det er to innganger, en for bursdagsselskaper og en hovedinngang. Man velger «rett» inngang og kommer inn i en kjempe spisesal. Men først må man stille seg i betalingskøen. Man betaler for mat buffet og drikke, samt egne aktivitetskort som brukes på tivoli etter man har spist. Det var tre priser på kortene, alt etter hvor mange poeng man ville ha å spille for. Vi valgte det dyreste, som kostet $ 25, som guttene fikk på deling. Det billigste kostet $15.

Det er ulike tema saler, man velger selv hvor man vil sitte. Vi valgte tegnefilmsalen. I tillegg var det var sportssal og fem andre som jeg må innrømme jeg ikke fikk med med temaene på. Ble ganske opptatt av buffetèn nemlig. Det var egen stor salatbar med alt man kan tenke seg og 7-8 dressinger å velge i mellom. Så var det egen pasta og potetbuffet. Med mange ulike pastaretter og bakt potet med valgfritt fyll. Så var det pizzabuffet hvor det til enhver tid var ca 20 store pizzaer. Den siste buffeten var fylt med desserter. De bakte egne donuts som ble rullet i sukker, det var sjokoladekake, smørkake, eplekrunsch, varme skillingsboller med melis over og softismaskiner man forskyndte seg selv fra. Selvfølgelig med ulike strøssel. Det var mye å ta inn for sultne sjeler, heldigvis blir magen mett før øynene. I tillegg kunne vi hente brus, lemonader, iste og kaffe – så mye vi ville ha. Det var mange bursdagsselskaper der, og det kunne vi se ved at det var ca 20 ballonger hengende ved bursdagsstolen.

Etter maten kom endelig turen inn til spillmaskinene. Der inne var det ca 10 nye rom for bursdagsfester. I tivolidelen var det alle slags spill og underholdningsmaskiner, blinkende lys, dempet belysning, støy fra alle de sikkert 100 maskinene – i tillegg til høy musikk i lokalet. For ikke å glemme alle de oppglødde barna (og voksne) som ikke akkurat var lydløse. Guttene synes dette var helt knall og de spilte opp kortet sitt i løpt av en halvtimes tid. I tillegg vant de leker de kunne velge seg ut fra opptjente kreditt på spillene. En skikkelig amerikansk ting å oppleve, men mer enn nok å være der en gang. Maten var i grunnen litt tam, merket at den var tilpasset barn. Bortsett fra de varme skillingsbollene med rennende melis over da...De var perfekte.

Middag sammen med www.rundtjorden.no :

Kenneth, Tina, Andreas og Linnea Enoksen er også på jorden rundt reise, og vi har følgt hverandres reiser gjennom bloggene og noe kontakt pr email. Det var derfor ekstra hyggelig at vi fikk til å møtes nå som begge familiene er i Los Angeles. Vi reiste på en vakker italiensk restaurant i Hollywood på lørdagskvelden. Det var travelt på restauranten og der var det så effektivt at vi knapt rakk å svelge unna kaffen før nye gjester skulle ha bordet vårt.

Serveringsdamen vår var som tatt ut av en Hollywood film, slank som et siv  - og så flott på håret – og nydelig sminket med knallrøde lepper. Synd vi ikke tok bilde av henne - det var heller hun som tok bilder for oss:-). Og det var i alle fall en hyggelig kveld. Barna fikk kontakt med en gang, og det gjorde også vi voksne. Enoksen måtte ut av leiligheten de leide på søndag, og da flyttet de til hotellet vi bor på.

Frank og jeg hadde lyst til å gå på kino, for her går jo de nyeste filmene. Vi kunne jo ikke gå sammen, derfor gikk jeg alene først. Jeg så på «Eat, pray and love» med Julia Roberts. Fin film som handler om at hun, etter en vond skilsmisse, reiser ut i verden på søk etter å finne meningen med livet og seg selv. Hun reiser i ett år og er innom Italia, India og Bali. Frank fikk følge av Kenneth, siden Enoksen nå hadde innrettet seg på hotellet. De så «Ekspendables», en film fylt med kjendiser, blod og gørr. En skikkelig action film. Vi har også vært en gang på kino sammen med guttene. Da så vi «Toy story 3» - vi likte filmen alle fem. Også delte vi den største «bøtta» med popcorn og den største brusen, som sikkert var på over en liter. Og det var gratis påfyll av begge deler – noe vi selvfølgelig benyttet oss av.

Ellers forbereder vi oss på skolestart (mentalt), og vi forsøker å finne ut hva vi skal gjøre videre mens vi er i USA. Vi har bestemt oss for San Diego og Sea world – som forøvrig blir den tredje og siste temaparken vi besøker i Amerika. Parkene suger penger i tillegg til at det rett og slett blir for mange inntrykk. Det skal fordøyes alt sammen også. Vi skriver om opplevelsene fra «Universial Studios» i neste blogg. Nå sover alle fire guttene, så nå er det god natt til meg også

Vi har forresten sjekket hvordan det ligger ann med budsjettet så langt. Wææææææ!!! Det skriver jeg mer om en annen gang.

Jonas 9 år 08.08.10: Jonas våknet til kake og gaver på søndagen.Han gledet seg veldig til bursdagen og var spent på hva han fikk i gave. Han ønsket seg mest av alt ny mobiltelefon,

 siden den han hadde har blitt borte (i Norge). Vi har ikke klart å finne telefon til han, siden de fleste er låst til telefonselskaper i USA og kan således ikke brukes andre steder. Det ble penger, så får vi fortsette å se etter rimelige telefoner som selges «unlocked». Dagen ble tilbrakt på en for oss, ny strand, Hermosa Beach.

Jonas koser seg med å lage dyp sandborg

 Emil surfet...

Vi var ikke spesielt imponerte over stranden, og stusset over at vi ble anbefalt denne. Det var ikke mulig å finne do og det var heller ikke noe særlig med restauranter der. Når vi kjørte deri fra, skjønte vi at vi hadde vært i feil ende. For da kom vi til et trivelig område med butikker, folkeliv, restauranter og helt sikkert også en do eller to. Det er ille lange strender her

Slik så det ut i riktig ende

Jonas valgte seg også pizza til bursdagmiddag. Vi endte på en sliten Pizza Hut resturant som var full av spillemaskiner. Vi synes det var bråkete, men gutta likte stedet godt. De fikk en dollar hver å spille for, det rakk til et par runder med spilling. 

Hverdagen vår i Los Angeles: Vi leide det første hotellet vi bodde på fra tirsdag 03.08.10 og frem til 09.08.10. Vi liker oss veldig godt i LA og følte ikke at vi var klare for å reise videre. Vi bestemte oss derfor for å bli en uke til. Hotellet vi bodde på var helt greit, men vi valgte å bytte det. Vi benytter oss mye av www.hotels.com når vi søker etter hoteller. Der kan vi lese gjesteanmeldelser og det gir mye nyttig informasjon. Vi flyttet fra Anaheim til Buenos Park, ca en halv time unna. Vi betaler ca 50 dollar (kr 300,- ) natten – og det er jo ikke så værst. Det er et lite badebasseng her, hagebord med grill, vaskeri - og det er veldig sentralt. Frokosten som følger med er svært enkel. Den første dagen trodde vi det var et frokostrom til, hvor froksten stod. For vi fant liksom ikke maten. Men det var det altså ikke. Frokosten består av juice, kaffe, corn flakes, loffskiver som kan ristes, smør, cookies og muffins. Vi bringer med oss eget pålegg- så det går bra. Vi har kjøleskap på rommet, og det gjør det hele litt enklere.

I området her er det mange ting å gjøre. Vi ligger fem minutters gåtur fra «Knott's Berry Farm» som er den første temaparken i USA. Det finnes også ridderborg med show og middag i nærheten, Piratshow, Wax museum, mall (kjøpesenter), store varehus og mange familieresutauranter – alt i gangavstand. Ellers er det helt nødvendig å leie bil for å ta seg frem her. Det er mulig å ta busser etc, men tror det hadde tatt mye av dagen med bytting etc.

Den første leiebilen, en Ford Focus, ble byttet inn til en Chrysler 300 N mot et lite tillegg. Den nye bilen er flott og Frank er svært begeistret hver gang han skal ut å kjøre den.

"Frank's bil"

Vi betaler under kr 2000,- pr uke i billeie. Vi har leid den frem til 16.08.10 – da regner vi med å reise videre til San Diego. Vi har vært og sett på bobiler, siden planen opprinnelig var å kjøre langs kysten i California. Vi ble anbefalt å leie av «USA RV rental» siden de skulle være det billigste alternativet. Vi oppsøkte utleiestedet og de skulle ha 1900 dollar pr uke i leie. I tillegg kommer forsikring, bensin og betaling på campingplasser. Det synes vi er alt for dyrt. Vi har mulighet til å leie en på det private markedet til 900 dollar pr uke, men fortsatt blir det en del dyrere enn slik vi bor nå.

Vi har hatt rolige dager hvor vi har badet i bassenget, vært på stranden, kjørt turer etc, og det er deilig å ikke hele tiden være på farten til noe. Vi hadde bestemt oss for å farte ut å oppleve litt i dag og har hatt en opplevelsesrik dag; vi har vært i Hollywood.

Hollywood: Etter frokost og et bad i bassenget kjørte vi avgårde. På veien passerte vi et halloween varehus. Dette ønsket vi og se nærmere på og Frank snudde og kjørte tilbake. Det var enormt – og noe for enhver smak....

Vi måtte jo ha med oss de berømte Hollywood bokstavene og kjørte til «Griffith park observatory» som er et kjent og utmerket utsiktsted.

Det var et spennende sted på flere måter. Den ene delen av observatoriet reflekterte sollyset opp til satelittene. Den andre delen var et rent observatorie med teleskop.

Det passet seg slik at vi var der når det skulle begynne en 180 graders presentasjon om universets hemmeligheter. Stolene var behaglige liggestoler, siden forestillingen forgikk i taket. Bilder kan ikke taes under forestillingen, disse ble tatt like før det startet.

Det hele var imponerende, men Anders skjønte ikke så mye av det siden alt jo ble forklart på engelsk. Vi betalte $7 for voksne og $ 3 for barn. Vi anbefaler et besøk på stedet og forestillingen, det var verdt pengene. Vi vurderte også å spasere oppover i fjellene, det er annerledes natur som er litt ørkenaktig.

Når vi så advarselskiltet om klapperslanger snudde vi, siden vi gikk i åpne sandaler og kjipp-kjapper.

Vi spaserte på Walk Of Fame og så mange kjente navn i stjernene på veien.

Frank fikk Jonas til å posere ved "feil" Michael Jackson - dette er en radiostjerne som er ukjent for oss

Her er riktig stjerne Jonas...

Resten av familien...

        Men her er noen fotografen synes var mye viktigere...

Graumans Chines Theater på Hollywood boulevard

er stedet hvor mange stjerner har satt hånd- og fotavtrykk i sementen. Det er også her kjendisene møter opp på den røde løperen når det er store filmpremierer. Vi lette etter hånd- og fotavtrykkene til Micael Jackson, men vi fant bare stjernen hans. Han har kanskje ikke hånd- og fotavtrykk?

Dette området av Hollywood var fint å oppleve, ellers så er det ganske sliten og forfallent. Det lå eksotiske undertøys – og skobutikker på rekke og rad, og det var også mange tatoveringssteder. I sentrumskjernen måtte vi prøve en skikkelig iskremrestaurant og der valgte vi en mega-is

som vi tenkte vi kunne dele, litt sånn som vi ser på film. Og jaggu var den BIG. Vi klarte faktisk ikke å spise den opp, vi måtte nok hatt med bestefar Fred for å komme i mål med den. Men den var kjempegod. Iskremrestauranten har hatt mange kjendiser som gjester, det hang bilder av dem rundt om kring i lokalet.

Kjendis!:

På vei tilbake til bilen i 21-tiden, så vi mange mennesker som flokket seg utenfor et lokale. Det var filmkameraer eller fotoapparater i alles hender. Vi måtte stoppe opp for å sjekke hva dette handlet om. Vi stod litt bortenfor folkemengden og så en svart, stor og blank bil kjøre sakte forbi med vinduet nedrullet. Damen som satt i den så ut som en Marlyn Monroe «look alike». Mens flokken stod samlet bortenfor, kom menn i mørke dresser og mikrofon på øret bort og ryddet vei der hvor vi stod. Spenningen steg – kom kjendisen dit?. Bilen stanset og ut rett foran oss kom - Paris Hilton. Papparazzi fotografene var over bilen på et blunk, men Jonas rakk å få et klapp på den utstrakte hånden sin av henne. Hun var veldig glamorøs og staylet. Men for et mas med alle fotografene – de var som gribber – og vaktene måtte rydde vei.

Men veldig artig å ha sett det! Vi skal til Beverly Hills en dag også, skal se etter luksushus – og kanskje noen flere kjendiser?

 Magnor: Det er vanskelig å skrive noe om begravelsen og jeg velger å la det være. Det har gjort et sterkt inntrykk på meg å oppleve samholdet og støtten vennene gir. Når tragedien har rammet må det være godt å være omsluttet av venner som stiller opp på den måten. 

 Tilbakekomsten til New York: Jeg var tilbake ca kl 2200 (04 norsk tid) etter en reise med mye forsinkelser og en vanskelig start. Jeg ble nektet å reise med flyselskapet så sant jeg ikke kunne fremvise videre reisebilletter ut fra USA. Alle dokumentene til jorden rundt reisen lå igjen hos en sovende Frank. Jeg fikk ordnet med en utskrift fra SAS og Star Allianse. Etter en lang innsjekkingskø, ble jeg på nytt nektet innreise ved skranken. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde søkt innreise tillatelse.

Når jeg sjekket opp det på forhånd, fikk jeg forståelsen av at søknaden som var fylt ut på nettet, var gyldig frem til september. Det er utlåns-pcer på Gardemoen og jeg fikk oppdatert søknad om innreise der. Da jeg heseblesende var tilbake, var innsjekkingen stengt.

Det hele løste seg ved at jeg ble sjekket inn over telefonen fra skranken. Jeg var svært lettet når jeg satt på flyet! Jeg ble møtt av glade gutter i New York, som kastet seg rundt halsen min og gav meg en god klem.

 Guttene hadde hatt en ny tur til Apple butikken og denne gangen valgte også Jonas å kjøpe seg en Ipod for sparepengene sine. Frank fikk gleden av å handle en rå Ipad til broren sin, Tom.

Nå ønsker alle guttene seg en slik

 Vår siste dag i New York: Vi valgte å tilbringe den i parken som var i nærområdet. Frank og Emil traff igjen sjakkspillerne som de hadde spilt mot tidligere i uken. En eldre kubansk mann inviterte dem inn i spillet igjen – og han veiledet også Emil da han spilte mot en god spiller. Vi synes Emil er tøff som tar utfordringen.

Flyturen over til Los Angeles: Det viste seg at flyet var overbooket og vi ble spurt om vi var villige til å stå over mot en kompensasjon på 550,- dollar per person.

Vi ble lovet plass på et senere fly fra en annen flyplass samme dag. Vi sa JA til dette og ble de lykkelige eiere av flysjekker til en verdi av ca 16 500,- norske kroner. Vi ble fraktet med drosje til flyplassen, ca 20 minutter unna. Under mellom landingen søkte de på nytt etter frivillige til å stå over flyturen på grunn av ny overbooking – noe vi meldte oss til på nytt. Denne gangen ville vi også fått hotellovernatting. Dessverre valgte de en familie på fire, siden de var overbooket med fire plasser. Nå planlegger vi hvor ferden skal gå – vi tror det blir en tur til Mexico.

Vi må reise med US Airways – et flyselskap som er litt som Ryanair. Vi må betale for å sjekke inn bagasje, maten vi skal spise må vi også betale for, det er enkle forhold – og ingen skjermer på seteryggen. Guttene hadde en litt kjedeligere flytur nå. Når vi ankom Los Angeles etter en laang reisedag, ble vi hentet med buss av selskapet vi har leid bil av. Etter en busstur på ca ti minutter var vi ved utleie stedet. Vi valgte å også leie en GPS – på den måten fant vi hotellet uten problemer. Vi bor i Anaheim, ca 40 minutter fra flyplassen.

California: Endelig palmer, sol, familievennlige restauranter, nydelige strender, store flotte matbutikker, kjøpesentere og deilig sommertemperatur.

 Den første hele dagen vår, valgte vi å kjøre tur for å se oss omkring. Da vi kom til stranden, nektet gutttene å dra derifra uten å få ta seg et bad. Vi hadde ikke tatt med badetøy så det endte med at de fikk bade i shortsene sine. Den lille dippen de skulle få ta, ble til en to timers badeøkt.

På stranden kom vi i snakk med Eric som tok kontakt med oss siden han gjenkjente det norske språket. Han har bodd to somre i Norge. Han presenterte oss for fire av de seks barna sine og for sine to søstre. Han inviterte oss til å ringe han – han skulle ha en stor familiepicknik som han ønsket å be oss på. Vi har tenkt til å ringe han

Vi ble anbefalt å reise til Disneyland på en hverdag fremfor fred-søndag på grunn av de lange køene. Vi droppet derfor å reise på bursdagen til Emil som planlagt og reiste på torsdag den 05.08.10 istedenfor.

Disneyland – alt vi håpet på, og mere til: Parken er bare helt utrolig. Det er som en eventyrverden, helt ubeskrivelig. Det er rådyrt å komme inn, vi betalte ca 460 dollar (ca 2700,-) for en dag i parken. Området er todelt med Disneyland Park og Disneyland adventure. Vi betalte for å kunne gå mellom parkene – men det hadde vært mer enn nok med den ene på en dag. Da hadde det også blitt en del billigere.

Vi rakk ikke gjennom noen av parkene, vi kunne gjerne ha vært der en dag til. Vi reiste fra hotellet kl 0800 om morgenen. Anders, Jonas og jeg var hjemme ca kl 2200. Emil og Frank kom hjem nærmere kl 0100. Vi spaserte alle hjem, det tok ca tretti minutter. det var vanvittig mye folk der, mange steder måtte vi stå i kø i to timer. Det er vanskelig å se for seg at det kan være mer folk og enda lengre køer.

 Vi fikk tips om å gå til «City Hall» i parken for å informere om at vi feiret bursdagen til Emil og Jonas. De fikk da hver sin button til å ha på seg hvor det stod at de var der for å feire fødselsdagen. De fikk uttallige bursdagshilsner fra andre gjester og ansatte. Det var mange som feiret fødselsdagen og det var også flere som gikk med buttons som fortalte at de var nygifte. Vi hadde en uforglemmelig dag som ble toppet med showet «World of color» kl 2100.

Se video fra forestillingen her: (NB: bilder projekteres på vannet??)

Når Emil fikk de siste timene alene sammen med faren sin, som var med å kjørte alt han ønsket, var lykken total.

Emil 12 år: I dag har Emil bursdag!  Han fikk velge hvordan han ville tilbringe dagen og han valgte seg en dag på stranden. Dagen startet med en innkjøpt energi drikk - som er noe av det beste Emil vet. Det ble en dukkert i bassenget på guttene før vi reiste til stranden (Seal beach). Det er bra surfebølger der - og Emil var ikke oppe av vannet  før det var på tide og dra for å spise middag. Han har lært seg hvordan han skal surfe med bølgene når de slår inn. Emil fikk bestemme spisested og valgte seg pizzarestaurant. Og for et godt valg! Vi har sjelden spist så god pizza. Min var fylt med kylling og bacon. Den ble toppet med friske, smakfulle tomatskiver, oppkuttet salat som var vendt i en kremet dressing - og på toppen var det skivet avocado, perfekt modnet. Nam! Guttene spiste pepperonipizza og alle tre spiste opp hele pizzaen sin (de hadde vanlige voksenporsjoner). Hjemme ble det en ny tur i bassengert før leggetid for Jonas og Anders, Emil valgte å svare på bursdagshilsner på facebook. Vi har også handlet litt i dag - jeg har kjøpt meg løpesko (som jeg skal bruke til gå turer - det er mye god mat her!

Hjemreise:

På mandag 26.07.10 reiser jeg hjem til Norge for å delta i begravelsen til Robert. Jeg er tilbake 02.08.10. Guttene blir en ekstra uke i New York.

Vi har leid leiligheten vi bor i nå frem til 26. juli. Frank har  ordnet en natt i en leilighet i sjømannskirken fra 26. til 27. juli.  Videre har han leid en ny uke med en lik leilighet som vi bor i fra den 27. juli. Den nye leiligheten er lokalisert  to undergrunns stopper nærmere Harlem. Det betyr at det er et tilsvarende område som her - hvor det er greit å være innendørs etter mørkets frembrudd.  Vi betaler 800,- pr døgn - og det er rimelig til å være New York. Jeg synes Frank er tøff som opplever det som ok å bli igjen alene med barna - jeg hadde nok ikke tørt det. 

Hverdagen i New York:

Vi trives godt med leiligheten, den har aircondition, flatskjerm tv og internettilgang. Den har i grunnen alt vi trenger i en hverdag. Vi spiser frokost og smører med matpakker hver dag.

Vi har mulighet til å lage middag hjemme, men det har vi ikke gjort ennå. Vi liker å somle litt hjemme om morgenen og når vi endelig er avgårde, tar det ca 45 minutter før vi er "down town". Når vi etterhvert begynner å bli middags sultne er vi som oftest langt fra leiligheten - og finner derfor et sted å spise. Så langt er jeg i grunnen litt skuffet over matopplevelsene våre. Vi leser at det finnes utallige familie restauranter med spennende mat, men når vi har vært sultne så sliter vi med å finne et passende spisested. Noen ganger har vi vært i fine strøk hvor vi ser hvite duker og vakre mennesker som sitter og nipper til et glass rødvin. Vi har ennå ikke sett noen barn på disse fine stedene - og har derfor trasket videre for å finne et bedre egnet sted.

Her er avstandene så utrolig store, og vi går og vi går. Når vi da endelig finner noe som kan passe, har det vist seg å være litt sånn kebab/pizza steder.

Jeg vet fra før at matbutikkene i USA er en opplevelse i seg selv. De er enorme og har et rikt utvalg med duggfrisk frukt/ grønnsaker og  egne bakeavdelinger - og alt er så innbydende at det er en fryd å handle. Men disse butikkene finner jeg ikke i New York. Vi har bare funnet små supermarkeder på hjørnet i området vi bor, vi burde sikkert hatt bil for å finne de store flotte. Jeg regner med at det endrer seg når vi kommer til California. Vi ser frem til å ordne middager hjemme, slik at vi kan lage litt sunnere mat. Det blir mye pommes frites og pizza, spesielt på guttene. 

 Central park: 

Vi kjøpte med oss middag fra et spennende sted som hadde fullt av ferdig retter, bare til å gå å plukke det man ønsket å spise. Her var det uttallige salater, varme retter, supper, pizzaer, sushi,  fruktbiter etc. Det ble dyrt, betalte etter antall gram. Men du verden så godt, noe av den beste maten så langt. Vi visste at parken var et sted i nærheten så vi begynte å gå. Og gikk og gikk. Etter ca 20-30 minutter kom vi dit - og nøt mat og omgivelser.

Parken er utrolig innholdsrik, og vi har bare sett en flik av den. Vi satt ved en vakker dam med skilpadder, stork, ender og småfugler. Det var flere ekorn der - og Jonas fikk også øye på en rotte. Guttene var henrykte over dyrelivet. Her er noen bilder fra Jonas's kamera:

 På vei ut av parken så vi en dame som hadde veltet med sykkelen sin. Hun blødde fra leggen. Først kom en politibil til stedet. Så en brannbil - hvor brannmennene hadde med ispose etc. Så kom en ambulanse. Og enda en amulanse. Alle med blålys og sirener. Og jaggu meg kom det ikke en tredje sykebil. Sykebil nr 2 hadde med seg båre til henne. Det endte etterhvertat med at politi og brannbil kjørte vekk - så forlot sykebil nummer 1 og 3 åstedet. Og det endte med at jenta reiste videre på egenhånd - og sykebil 2 tok med en tom båre tilbake. Fint at det ikke var noe alvorlig, men vi ble så forundret over alt oppstyret over en tilsynelatende liten skade. Vi ble derfor sittende og titte - men på høflig lang avstand. Mens vi satt og tittet kom en ung dame bort til meg og sa at Anders hadde de søteste øynene hun noen gang hadde sett...

Hun smilte bergtatt til han. Hun spurte spøkfullt  Anders om han ville gifte seg med henne. Anders har lært seg et engelsk ord og svarte spontant "Yes!" til henne. Noe som gjorde at damen syntes han var ennå søtere. Guttene har ledd mye av dette.

Frank og jeg hadde oss også en god latter i går. Vi spiste middag på et sted hvor det satt en svært vanskelig kvinnelig kunde ved nabobordet. Hun ropte stadig på servitrisa for å klage på ett eller annet. Noen ganger var bordet flekkete, det var noe feil på maten, hun fikk feil dressing osv. Vi opplevde henne som veldig uhøflig mot servitrisa - som var svært tålmodig. Den uhøflige kunden slapp ubeskjedent en kjempe fis mens hun satt og spiste - lang og høy. Frank og jeg fikk latterkrampe - noe som gjorde Jonas ganske flau. Men vi synes nå det er fise - damen som skal være flau.

Bronx Zoo:  

Vi har tilbragt en fin dag i dyrehagen, men rakk ikke over hele parken før stengetid kl 1700. På vei ut fikk vi endret dagbilletten til et års medlemsskap for ca 250 norske kroner. Det gir også gratis adgang til flere andre parker. Det synes vi var lurt med tanke på at Frank og guttene skal tilbringe en uke til i New York. Anders er som alltid i hundre når han er på oppdagelsesferd, sjekk det ut, klikk på bildet.

Her er noen andre bilder fra Bronx Zoo

Frihetsgudinnen:

Vi tok fergen over til Staten Island i kveld. Det er en gratis ferge som passerer frihetsgudinnen på veien over. Fergen er stor, den tar 1415 passasjerer.

Vi kom nær nok til å se den godt, men har ikke vært i land på øya hvor den står. Vi regnet med å finne et fint middagssted på Staten Island, så vi ventet med middag til vi kom dit. Vi fant ingen steder i nærheten, bortsett fra nok et lite pizzasted. Vi koste oss med pizza og tok fergen over igjen. Da fikk vi se New York i skyline - et vakkert skue. Gutta var slitne og trøtte og hoppet rett til køys når vi kom hjem. Endelig fikk Frank tatt nærbilde av statuen, i tillegg til New York Skyline...

.Kan også nevne at det er utrolig varmt her, det har vært mellom 30-36 varmegrader hver dag.

 I dag våknet vi til en vond telefon. Min bror ringte og fortalte at hans stesønn, Robert, hadde omkommet i en tragisk traktorulykke på Magnor i natt.  Robert var verdens snilleste gutt - og hadde akkurat fylt 17år.

Vi avlyste alle planer for dagen - og valgte å reise til sjømannskirken. Der hadde vi en stille stund hvor vi alle tente et lys til minne om Robert.

Dagen har vært tung og våre tanker er hos Siv (mor), Botan (far), Kevin (lillebror - 10 år), (Kristoffer - 6 mnd),  Lillian (mormor), Thor-Arne (min bror) - og alle andre som var så uendelig glade i Robert. Vi føler så inderlig med dere.

Reisen og ankomst til New York:

Flyturen med Contential airlines gikk utrolig fort og smertefritt. Turen varte i noe over syv timer. Det var skjermer på seteryggene og disse holdt guttene i ånde med filmer og spill hele veien. Det ble ikke noe soving på flyet, som vi hadde regnet med, alle var opptatte av å se filmer etc. I tillegg var det tre serveringer underveis + servering av drikke utenom det. Passkontollen var en sen affære med uendelig lang ventetid. Når den endelig var unnagjort, måtte vi forsøke å orientere oss. Dessverre var det ikke lov å bruke telefon eller kamera på denne plassen, ingen bilder er tilgjengelige...

Da vi kom ut, slo varm fønvind i mot oss – utrolig varmt – nærmest ubehagelig. Det var dårlig med informasjon om videre transport. Vi ble tilbudt tur av pirat sjåfører, to ulike. Turene deres ville kommet på ca 120 dollar. Det var for dyrt – i tillegg ønsket vi ikke å benytte oss av piratdrosjer. De gule drosjene var enkle å finne, men de måtte vi ha to av – noe som ville ha blitt alt for dyrt. Vi bestemte oss for å gå inn på flyplassen igjen for å forsøke og finne nettverk så vi kunne lese på internett om bussmulighetene til bostedet vårt. Det fristet ikke mye å begynne på en lang busstur med mulige skifter underveis med tunge sekker og ulidelig varme. Men er det lavbudsjett, så er det lavbudsjett. Det endte med at vi fant personell på flyplassen som hjalp oss med å bestille dør til dør transport – gjennom offentlige transporttilbud (ground transportation service) . Prisen ble avtalt til 68 dollar, noe vi syntes var akseptabelt.  Sjåføren hadde dog med seg tre andre følger i minibussen som alle skulle kjøres til sitt hotell. Det innebærte en lang biltur for oss, men det var heldigvis aircondition i bilen. Da vi kjørte  inn mot New York og så frihetsgudinnen i horisonten, kjente vi glede og spenning over å være på vei.                                                                                                          

Etter en og en halv times busstur, kom vi til bygningen vi skulle bo i. Vi hadde regnet med at det var en type resepsjon der hvor vi kunne få utlevert nøkkel – men det var det ikke. Vi var midt i et område hvor det kun lever latinamerikanere og østeropeere, alt så fattigslig og litt skummelt og fremmed ut. Sjåføren viste seg å være en kjernekar som ikke slapp oss av uten å vite at ting var ok. Han tok kontakt med folk i området, oversatte (de fleste  snakker spansk), og snart fikk han kontakt med noen som skulle hjelpe til med å ringe vaktmesteren til leilighetene. Etter en stund kom det en kar og låste opp for oss og sjåføren dro - han fikk godt med tips.

• Sjåføren gav Frank råd om å ikke gå ute alene når det er  mørkt.

Leiligheten ble vi positivt overrasket over. Romslig, moderne og delikat, vi antar den er ca 60-70 kvadratmeter stor. Det så veldig rent og pent ut også, men når skuffer og skap ble åpnet var det både muselort og matrester der. Vi var slitne og sultne og valgte derfor å gå ut for å finne et sted og spise og en matbutikk for å fylle kjøleskapet.

Området var som tatt ut av en amerikansk gjengfilm i et dårlig strøk. Det var små, overfylte butikker som solgte krim- krams og dagligvarer. Vi fant ingen spisesteder som så innbydene ut, det var få av dem og mest grill/gatekjøkken typer. Guttene ønsket seg veldig pannekaker siden jeg hadde fortalt dem at det finnes pannekaerestauranter i USA. Vi gikk og gikk, mens jeg ble mer og mer bekymret, til og med Frank ble litt bekymret. Det endte med at vi fant en "Burger King" og fortærte en fet middag der. Vi fant også et trangt, lite supermarked hvor vi fikk handlet inn det nødvendigste. Det inkluderte vaskesaker til å få vasket i skaper – muselorten skulle ut. Siden det er fem timers tidsforskjell, var vi alle stuptrøtte kl 20 om kvelden (egentlig 01 etter vår biologiske klokke). Frank og jeg var i seng kl 21. Kl 0330 våknet Jonas og Anders og fikk ikke til  å sove mer. De klarte å holde sengen til 0530, men da ble også Emil vekket av praten til de to. Dagen var i gang for oss alle

20.07.10.Vi  kjøpte billetter til buss og undergrund, vi betalte ca 1000,- for alle fem. Det var samme pris for alle, mens i London betalte vi ikke for Jonas og Anders. Frank fikk beskjed av en mann som passerte at vi ikke skulle ha løst billett for Anders og Jonas - men damen i luken sa det var 44 tommers høyderegel, så da er alle over denne grensen.

Emil var ivrig  etter å finne "Apple" sin butikk for å se på ipod. Stilig butikk som ligger under bakken.

Det var utrolig mye folk der som stod i lange køer for å handle. Det gjorde også Emil - og han ble den lykkelige eier av en ipod touch. Den kostet 199  dollar. Han måtte bruke sparepengene sine, men det syntes han var helt greit siden han har ønsket seg en slik lenge.

Vi reiste videre til World Trade  Memorial Center.  Det ble en sterk opplevelse og det falt en tåre eller to. Terrorangrepet den 11. september 2001 ble vist, nærmest minutt for minutt. Det var laget et minne monument over  redningsarbeiderene som omkom denne dagen med bilder av de og siste hilsner fra venner og familie.  Spesielt Jonas har snakket mye om det i etterkant og han ønsker å vite mest mulig om hva som hendte under terrorangrepet. denne uvirkelige dagen.         

Vi ønsket å ta båt tur for å se frihetsgudinnen og reiste til Battery park. Det viste seg at køen var minst en kilometer lang - og godt over 30 varmegrader - så nei takk,  det droppet vi. Vi skal planlegge det bedre, for vi har tenkt til å ta båtturen. 

På vei tilbake kom vi til Times Square, og vi  ble nærmest stående å måpe.

                   Det var helt overveldende med folkehavet, alle lysende og blinkende  billboards, det var gospel kor som underholdt og helt ubeskrivelig. Vi satte oss i en stor trapp og sugde atmosfæren til oss.

Guttene begynte å bli virkelig slitne, så vi satt ikke så lenge som vi voksne kunne ønske oss før vi måtte startet jakten på en undergrund som kunne ta oss tilbake.

Det er nok å se på, bare trafikkbildet med gule drosjer hvor enn du ser, lange limosiner, rådyre flotte biler, politibiler og ambulanser under utrykning som nesten ikke kommer seg frem i trafikkmylderet, er uvanlig skue for oss.  Vi var tilbake i leiligheten før det var mørkt, heldigvis, og vår første hele  dag i travle New York var over .