Tenk at det allerede er fjerde oktober. Det var ikke mye som minnet om det når vi satt på solstolene med beina begravd i den myke hvite sanden tidligere i dag. Etter et forfriskende og herlig bad i sjøen (lagunen) som fortsatt bergtar oss når vi ser den. Vi har nå vært her i syv dager og været har ikke vært mye å skryte av. Det er som en dårlig sommer hjemme hvor det er gråvær med vind og regn – men allikevel mildt og godt. Vi har snorklet i gråvær også, det går helt fint. Det var allikevel deilig når himmelen fikk blåglimt og solen stakk frem gjennom skyene i formiddag.

 

I dagene som har vært har vi fått mer og mer sansen for livsstilen her på øya. Den har en helt egen atmosfære. Det finnes nesten ikke kriminalitet så det føles veldig trygt og godt. Vi har knapt nok sett politiet og vi har ennå til gode å høre en sirene av noe slag. Vi har blitt fortalt at det har kommet marihuana hit og at det i kjølevannet av det forekommer tyveri, og da spesielt fra turister. Lokalbefolkningen oppleves som svært imøtekommende og hyggelige. De slår gjerne av en prat. Det er ikke lov til å prute her og motsetningen til travle Mexico hvor du møtte på noen som ville selge deg noe overalt, er total. Vi har vært ute og spist et par ganger og maten er svært god med høy kvalitet. Det finnes mange spennende fiskeretter, men også gode kjøttretter. Vi har ennå tilgode og spise skikkelig lokal mat, men regner med å få smake det når vi skal på kulturell aften med buffèt. Rarotonga har en rik og spennende historie og dansen og musikken gjenspeiler historien. Det håper vi lære å mer om mens vi er her. Det er mange hunder på Rarotonga. De rusler rundt omkring, alene eller sammen med en hundekompis. Det må være et godt hundeliv, men de lever farlig når de plutselig løper over veien. Nabohunden kom hjem fra veterinæren for et par dager siden etter å ha vært å amputert det ene beinet etter påkjørsel. Den humper nå rundt på tre bein, men virker allikevel glad og fornøyd.

 

Lørdagsmarked:

Hver lørdag fra kl 0700 til 1200 er det marked. Det var det utrolig artig å være med på. Både lokalbefolkningen og turistene møtes her. Det er utallige boder hvor det selges alt fra kunst, sorte perler (det er den store salgsvaren, men siden de er ekte er de også dyre), fargerike klesplagg, blomsterkranser, malerier, kunstfigurer, vesker og masse grønnsaker. Og det beste av alt – det selges og lages mat og drikke av alle slag.

Her var det mye godt! Nygrillede matspyd med kylling, biff og reker. Varme hjemmelagde pitabrød med kjøtt og ulike sauser, nystekte belgiske vafler med is og gode sauser, hjemmelaget is, smoothiser – ja og mye mer som vi rett og slett ikke fikk med oss.

Vi rakk faktisk ikke gjennom alt de tre timene vi var der. Fra scenen var det ulik underholdning. Det vi så var polynesisk dans hvor kvinnene bruker stråskjørt og kokosnøttskall til bher og de har selvfølgelig blomster i håret. Musikken bestod av mange trommeslagere, noen på trommer av skinn og noen av tre.

Musikken og lyden ble helt suggerende, man ble helt revet med. Dansen var også fascinerende med svingende hoftevrikk som de yngste danserene på 5-6 år allerede hadde på plass. Må oppleves! Dit skal vi også neste lørdag – det er helt sikkert.

 

Rarotonga Idol:

Idol er i gang her og på lørdagskvelden reiste vi for å overvære konkurransen. Det var tredje runden nå og 13 deltagere med.

  

"Runde 2, Rarotonga Idol"

"Dommerpanel og lokal-TV"

Det ble arrangert på en restauranter hvor også lokal tv var tilstede. Vi så ca halvparten, da var det ikke mulig å overtale Anders til å være lenger. Total streik, dette synes han var var drit kjedelig. Vi andre synes det var underholdende, det var som hjemme – mange som trivdes på scenen og noen som var ganske sjenerte. Det ble lørdagskveld hjemme i stua med popcorn og film – det er sånn guttene liker det best.

 

Kirkebesøk:

Det er vanlig å være i kirken på søndager og det er mange ulike kirkesamfunn her. Vi valgte å delta i Cook Island Christian Church hvor gudstjenesten foregår på Maori, og ikke engelsk. Vi er ikke så ivrige kirkegjengere hjemme, men vi synes det er interessant å oppleve ulike kirkesamfunn i ulike kulturer. Gudstjenesten var litt av en opplevelse. Alle var det jeg vil kalle stivpyntet hvor kvinnene hadde på hvite kjoler med lyse hatter og mennene var kledd i hvite dresser. Men det som gjorde opplevelsen så fin var den vakre sangen. Det var mye sang og ofte sang menn og kvinner tostemte og «mot» hverandre. Det ble sunget utrolig høyt og noen ganger kunne det virke som om de hadde en konkurranse om hvem som sang høyest – mennene eller kvinnene? Men det var vakkert, utrolig vakkert. Emil hvisket underveis til meg at «Dette er bedre enn sølvguttene» og Jonas så på meg og sa: «Dette var fint å høre på!». Så det var ikke bare vi voksne som likte det. Anders kjedet seg og mente det ikke var til å holde ut

 

Island night – gutta danset på scenen:

Vi bestilte vi Island night, det er danseshow med musikk (trommer) ala det vi så på markedet på lørdag, og buffet. Showet ble avholdt i restauranten på et hotell. Hotellet ligger helt i strandkanten og når vi kom så fikk vi med oss solnedgangen

"Romantikk i luften..."

skikkelig vakkert og stemningsfullt. Det var mye god mat fra buffeten, selv om dette ikke var en av de største og mest innholdsrike. De hadde utrolig mange gode salater der, og Frank forelsket seg helt i en skalldyr salat som var litt spicy. Showet ble innledet av den yngste danseren, hun var fire år og alldeles fortryllende.

Når hun kom på scenen hørte vi «Åhhhh» rundt omkring. Hoftevrikk og håndbevegelser var allerede på plass. Underveis ble tilskuere hentet opp på scenen, og Emil og Jonas ble valgt ut og hentet opp av jevngamle jentedansere. På scenen måtte tre og tre ut på dansegulvet sammen med tre dansere fra dansegruppa. Som mor var jeg jo spent på hvordan guttene ville takle å skulle danse polynesisk dans – men du verden så flinke de var. Begge to!

"Danseløve 1!"

 

 

"Danseløve 2"

Mens mor stod stolt på sidelinjen, fløy far nærmest midt blant danserene for å få et blinkskudd av de dansende sønnene. En artig kveld! Guttene fikk med seg blomsterkranser av friske blomster som takk for innsatsen.

 

 

Jakten på rokka:

Vi har ikke sett noe mer til rokka, men så har vi heller ikke badet mer enn en gang til på den samme stranden. Vi har oppsøkt noen av de anbefalte snorklestedene – og det er en spennende verden å oppdage. Utrolig mange fargerike fisker. Vi har hatt med brødskiver til ett av stedene (ved hotell Rarotonga), stedet er kjent for å være et bra sted ved at det kommer mengder av fisk rundt beina for å spise av brødet. Anders elsket det stedet.

Han fikk nærkontakt med fisken slik at han først skjærte seg i fingeren på finnen til en fisk, så ved at en «Donald-fisk» beit han i hånden i stedet for i brødskiva. Men Anders er tøff og tåler det!

  

Nordmenn på øya:

Vi har faktisk møtt på flere nordmenn her. Vi møtte et ektepar som var her for tredje gang nå, sist gang bodde de her i seks måneder, nå skal de bo her i syv måneder. I dag møtte vi på et hyggelig ektepar med en sønn på 3 år. De er også på reise rundt jorden og har nesten lik reiserute som oss. De gjenkjente oss etter å ha lest om oss på nettet Emil har investert lommepengene sine i en skikkelig dykkermaske, den kjøpte han i dykkerbutikken som drives av en trivelig svenske. Så i dag har vi snakket norsk med flere.

 

Kjæledyr:

Jonas og Anders har en hovedinteresse når vi ikke er ute og bader eller driver med skolearbeid. Det er å fange salamandere for å ha de som kjæledyr. Det kryr av de, så de er det ikke vanskelig å finne. Det er vanskeligere å beholde de. Når de blir redde, så mister de halen sin. Den detter rett og slett av. Etter at den er av, så vifter den fortsatt. Snålt å se. Har også lært at salamanderne lager en smattelyd, det høres i grunnen ut som fuglekvitter med smattelyd i. Det er en vanlig lyd inne i huset. Vi har en del andre gjester her også. I går hev Frank ut en kakerlakk, vi var enige om at størrelsen er betydelig når vi kan høre at den treffer bakken Maursprayen er fin å ha når veggen er svart av maur – og vi kan se mauren marsjere på en sti langs gulvet. Vepsen her ser annerledes ut en hjemme. Den har lange bein som henger under seg og store, store vinger. Tror den kalles «paper wasp». Men ingen vepsestikk så langt.

 

Snart helg:

Vi savner litt å invitere noen over på middag, så i morgen, fredag, har vi bedt Sharon (huseieren og nabo), de to barna hennes og nevøen på taco. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig med taco her, så det er spennende og se om de liker det. På lørdag skal datteren i huset passe guttene og Frank og jeg skal ut på middag før vi igjen drar for å se Idol. Koselig med en liten kjæreste kveld

Ellers så jobber vi godt med skolearbeidet alle sammen.

"Jonas på skolebenken"

Vi klarer å følge ukeplanene som legges ut på nettet, det er godt å kunne følge disse så vi vet at vi jobber med det samme som klassene deres. Vi ser også at det er nyttig å ha litt førskoleaktiviteter med Anders, vi øver på tall, bokstaver og utholdenhet

Det var alt for denne gang. Vi savner å ha tilgang til internett, men ingen har jo vondt av å være uten det i perioder

Kia Manui betyr "lykke til" på Cook Island Maori, etter 18 dager på paradisøya gjør vi virkelig det:-) gjestfrie mennesker, nydelig mat, en flott øy, naturskjønn og vakker, hva mer kan en ønske seg? Lykke til med å bevare dette særpreget!

 

"Huset vårt på Rarotonga"

Vi hadde en hyggelig tacokveld på fredagen sammen med vår husvertinne Sharon, PJ (9 år), Mammi (14 år) og Aron ( 19 år). Alle likte taco og eple smuldrepai med is til dessert. Guttene syntes det var hyggelig med gjester igjen.

 

Kjæreste kvelden endte på politisk valgmøte!

På lørdag skulle Frank og jeg ut alene. Guttene så frem til en lørdagskveld hjemme med godteri og lørdagsfilm på DVD. Mammi skulle være sammen med guttene her hjemme. Vi bestilte bord på utestedet hvor Idol skulle være. Vi kom dit en stund før showet skulle begynne og fant ut at vi var de eneste gjestene der for bespising. Siden dette var en etterlengtet kveld bestemte v i oss for å reise videre, vi hadde lyst til å finne koselige omgivelser gjerne med litt underholdning til middagen. Vi kjørte til et flott spisested på den andre siden av øya. Vi satte oss ned på «The Point», og angret med det samme. Veldig stille og rolig med noen få gjester i alderen 50+. Vi reiste videre men klarte ikke å finne et sted hvor det fristet og spise. Vi begynte å bli bekymret for at vi skulle surre vekk hele middagen i all vår ubesluttsomhet med valg av spisested. Endelig så vi et sted hvor det var håndtering. Biler var parkert foran hele gressplenen, det var parkeringsvakter der, vi hørte musikk og så fullt av mennesker. Vi ble nysgjerrige og stoppet fo å sjekke om dette var et bra sted for oss. Parkeringsvakter sa vi var ventet og at det bare var å parkere. Vi forklarte ærendet vårt og at han måtte ta feil av oss og noen andre. Vakten sa at vi uansett var velkomne til å til å parkere og gå til lokalet for å spise. Han fortalte at det var valgmøte og at alle var hjertelig velkomne. Nysgjerrige som vi er (og vi var sultne!) bestemte vi oss for å delta. Vi ble møtt med klem og kyss på kinnet når vi kom opp og vi fikk bekjed om at det bare var å stille seg i kø for mat – det var akkurat blitt servering.

 

Det var et artig sted å komme for to nordmenn. Det var ca 150 mennesker der, unge og gamle. Utrolig god stemning med taler, sang, dans og engasjement. Det ble solgt øl og vin og jeg undret meg underveis i om den løsslupne stemningen skyldtes engasjerte mennesker eller om det var alkoholen som bidro. Jeg regner med at det var litt av begge deler. Det ble ingen stor matopplevelse, men det var en kjempeartig opplevlse. Folket her er så utrolig inkluderende og hyggelige, vi ble takket av politikeren ( Tom Master) for at vi kom. Den store valgsaken hans er forresten lagunen rundt øya og hva som skjer med den (forurensning). Vi rakk å få med oss siste deltager på Idol, men valgte å bli igjen og fikk med oss hvordan 18-20 åringene her fester – det er akkurat som hjemme!

Dessverre hadde vi ikke med kameraet, så bilder fra kvelden finnes ikke:-(

 

Søndagstur på lasteplanet:

På søndag var vi invitert til Sharon på brunsj. Vi fikk servert Chop Suey på Rarotonga vis og fikk servert

"Søndagsbrunch hos Sharon, f.v. Mami (14), Sharon, Monica, "PJ" (8), Anders (5) Jonas (9) og Emil (12)"

nydelig sjokoladekake til dessert (laget uten egg og smør siden det er dyrt her, jeg fikk oppskriften). Så ble vi tatt med ut på søndagstur med den godt brukte pic-upen hennes.

 

"Klar for søndagstur"

Vi bar ut sofaen og stoler fra stua, plasserte det på lasteplanet og stablet oss opp. Vi ble vist rundt på øya og fikk se sykehuset oppe i jungelen (ble bygget som tuberkelose sanatorium), fengselet og sidegatene hvor eksotisk frukt og bomulls planter vokser.

 

"Selvfølgelig en liten punktering - dette har  vi gjort før.."

 

"hvordan får man ned reservehjulet??"

 

"..og vi er i gang igjen - mens vi satt godt sikret på lasteplanet.."

 

"..vel, blomster sier jo mer enn 1000 ord, men duger de som hjelm?"

 

 Vi stoppet ved Muri beach for et bad før i reiste hjem igjen. En flott søndag på skikkelig Raro vis

 

"Monica og Sharon på vei til tanten for å kjøpe sorte perler"

Nordmenn:

Vi traff igjen det hyggelige ekteparet med en sønn på 3 år på lørdagsmarkedet. Vi inviterte dem hjem til oss på en kaffe og ble invitert tilbake til å bade i bassenget på hotellet deres. På tirsdag reiste vi dit og hadde en flott dag på Edgewater hotell sammen med Helge, Jorunn og lille Isak fra Tromsø- traktene. Vi skal møtes for en stranddag senere i uken også.

 

På fot tur gjennom jungelen – og nesten en leteaksjon etter Emil:

"Klar for fottur over Rarotonga"

I dag (12.10.10) har vi krysset øya ved å gå gjennom jungelen. Det er merket opp og hogd fri en løype som det er mulig å forsere. Det er anbefalt å ha med en guide på turen, men når vi har snakket med nordmenn så har de sagt at det er helt greit å gå den, så sant det er lyst slik at vi ser markeringene for stien. Man må beregne ca fire timer på turen. I dag smørte vi matpakker og pakket sekken. Jeg var spent på hvordan jeg ville klare turen siden det står at man bør være i god form – noe jeg ikke er. Men skulle barna klare turen, så skulle vel jeg også Barna til Sharon ville gjerne være med oss også, så da ble vi syv som gikk på tur.

"..og vi er i gang.."

 

"Bratt opp.."

 

"..og bratt ned"

 

"Vi feirer klatringa opp til the needle"

 

"The needle sett fra sydsiden"

 

"Vi måtte krysse elven flere ganger - til glede for de minste.."

Jungelen består av ganske høye fjell og det innebærer bratte stigninger – og like bratte nedoverbakker i svært ulendt terreng. Vi klatret oppover ved å holde oss i røttene fra trærne og ved de bratteste nedstigningene var det tau til å rappelere seg ned. Den første etappen var frem til «The needle», et høyt fjell som står som en markør i landskapet. Gutta tok seg frem som noen fjellgeiter, alle sammen. Jeg minnet ikke om en fjellgeit – sliten! Etter pause og bilder gikk vi videre. Emil og PJ gikk noen skritt foran, og plutselig var Emil borte. I førsten trodde vi han gikk i forveien og var ikke spesielt engstelige. Men vi fant ikke Emil igjen. Vi gikk - og tiden gikk. Vi ropte og bar oss, men lyden bar ikke godt i jungelen med tett skog og elvebrus flere steder. Vi håpet at Emil hadde gått i forveien frem til et fossefall ved utgangen av jungelen – der går det an å bade. Etter et par timer var nervene i høykant og vi bestemte oss for å ringe etter bistand fra politiet. Vi visste ikke hvor langt det var igjen til fossefallet og tørte ikke å vente lenger. Vi hadde ikke lenger tro på at Emil bare kunne ha gått i forveien. Han ville vel etterhvert ha stoppet for å vente på oss? Tenk om han hadde tatt feil vei midt inne der? Det viste seg at telefonen til Mammi ikke hadde noen dekning. Da var det bare å gå på for å komme oss ut av den tette jungelen for å ringe politiet. Vi fant ikke dekning før vi kom til fossefallet – og der fant vi også Emil. Han hadde tenkt at det var ok å gå i forveien siden han visste at det ikke var farlige dyr i jungelen. Han ble både overrasket og lei seg når han skjønte at det ikke var ok i det hele tatt. Vel, vel – vi var både sinte og glade. Men mest av alt glade. Vi var en sliten, men fornøyd gjeng som kom hjem, etter først ha badet ved fossen.

 

"Først opp.."

 

"..så ned"

 

Smertefulle brennmaneter:

I går, den 14.10.10, brant Anders seg på brennmanet. Vi har ikke sett noen her og jeg trodde ikke det var noe problem med maneter. Brennmanetene her er uten tvil mer smertefulle enn hjemme. Det var hjerteskjærende og se hvor vondt Anders hadde det, etter å ha blitt brent på den ene hånden.. Han stod bare og skrek og hoppet rundt og det var ikke mulig å trøste han. Det kom flere personer til for å se om de kunne hjelpe. En gikk til hotellet og fikk eddik som vi helte over hånden. Etter ca 20 minutter skrek han like ille og vi reiste fra stranden for å finne et apotek for å be om råd/hjelp. Smertene slapp taket mens vi var i bilen, det var utrolig godt for både barn og voksne. Maneten var blå og bitte liten, men med lange slemme blå tråder og derfor vanskelige å se i vannet. I dag hadde vi med nabogutten, PJ, på stranden også han var uheldig og brant seg på begge hendene. Han gråt like hjerteskjærende og intenst som Anders, om ikke værre, siden han hadde brent seg på begge hendene.

"PJ har brent seg på manet - stakkars, veldig vondt"

 

"..men nå har det heldigvis gått over"

Vi fikk igjen eddik fra hotellet, men det tar ca 20-30 smertefulle minutter før smerten avtar. Ikke moro. Ellers har guttene stor kost seg i dag, vår siste dag på stranden i Rarotonga. De har leid kanoer og padlet rundt med de andre småbarna som befant seg på stranden.

"Sjarmøren"

 

"Emil sørger for at barna får seg en tur"

 

"brødrene kan kose seg i samme båt de også;-)"

 

Siden hele øya er omgitt av et rev er vannet stille og rolig og dermed trygt. Det blir heller ikke spesielt dypt innenfor revet.

Ellers har vi hatt noen hyggelige treff med Helge, Jorunn og Isak. Vi har spist middag sammen i dag og kanskje klaffer det slik at vi møtes igjen i Sydney om en måneds tid.

 

"Spagetti og kjøttdeig - det liker alle"

 

 

"Helge og Jorunn etter indisk take-away-middag, straks kommer sjokoladekaken frem.."

 

Nå driver vi og pakker og gjør oss klare til å reise til Australia i morgen. Siden vi har hatt liten tilgang til internett her, møter vi ganske uforberedt til vårt neste reisemål. Vi har ikke bestemt oss helt for om vi reiser nordover (varmt og godt, men det blir mye kjøring) eller om vi skal reise sørover (hvor det er vår og 15-20 C). Vi skal ha noen dager i Sydney før vi leier bobil og farter avgårde, hit eller dit

 

"Pakkingen er startet, neste hilsener kommer fra Australia""