Det var godt å finne seg et hotell med myke senger og varm dusj etter reisen ned Mekongelven. Vi ruslet ut etter innsjekking for å finne oss et sted å spise. Vi gikk inn på et indisk spisested, og angret med det samme vi satt oss ned. Jeg tror vi fant det mest møkkete og utrivelige stedet her. Skulle jo bare ha gått, men vi gjorde ikke det. Vi var sultne og klare for mat – NÅ. Maten var god den, men jeg sleit med å overse den opprevne voksduken som lå under den flekkete blå duken, de skittengule veggene med lysbrytere som hadde skiftet farge til svarte, det møkkete gulvet og madrassen og motorsykkel hjelmene som lå i hjørnet.

"Her var maten bedre enn omgivelsene - ingen magesjau etterpå heller..."

"Dette bildet var rammet pent inn og hengt på veggen -

koselige omgivelser er viktig for en god restaurantopplevelse..."

Men det er litt urettferdig å skrive mye om dette stedet, slik at det gis inntrykk av at det gjenspeiler matkvaliteten her. For det gjør det absolutt ikke. Høy kvalitet på maten og mange spennende spisesteder. Koselige hagerestauranter og flere bakerier. Byen har vært under fransk innflytelse og det merkes blant annet ved at det er flust av bagetter. De selges overalt. Og det er en glede, etter å ha lys toast i lang tid som eneste brødmat å oppdrive.Også har de god kaffe "Cafe Lao" og veldig gode smoothies, som kalles «Lao fruit shake». De selges også overalt.

"Favoritten er "LaoStyle-baguetten" litt spicy med masse agurk, tomat og tofu"

"Mmmm, gutta's favoritt er lemon-shake"

Siden de kun hadde en natt ledig på vårt første hotell, måtte vi finne oss et nytt sted neste dag. Vi fant et på nettet som kunne friste med svømmebasseng, og booket dette. Vi ble overrasket når taxien kjørte skikkelig langt ut av byen for å komme dit. Sånn kan det gå når det går litt fort unna med bestillingen. Men stedet var fint, det. Bassenget har vi ikke hatt glede av, det er såpass kaldt at det ikke har fristet noen av oss.

"Utsikten fra rommene var det ingenting å si på"

Her i byen finner man ikke kjøpesentre eller fornøyelsesparker. Det er en koselig og oversiktelig by som preges av kultur og historiske steder. Her ser man ingen med dårlig tid, hverken lokale eller turister. Langs sentrumsgaten ligger det mange små reisebyråer som tilbyr dagsutflukter eller trekkingturer i fjellene.

"Dette reisebyrået hadde Laos triste historie som "severdigheter" - gjett om gutta lurte og spurte"

Det er også mange som leier tråsykler fra et av de mange utleiestedene, noe vi også valgte å gjøre for tre timer en ettermiddag. Det er greit å sykle her, trafikken er ikke vill som på mange andre steder. Og veiene er rette og oversiktlige. Prisnivået er en del høyere her enn i Thailand, til tross for at det er et enda fattigere land. Vi vet ikke om det kanskje er denne byen som er ekstra dyr, siden den er et yndet reisemål for turister. Det gjenstår å se når vi reiser videre i landet. Sentrumsgaten gjøres om til et stor nattmarked hver ettermiddag. Det selges andre produkter her enn i Thailand, mye håndarbeid.

"Alle fikk de fargene de ønsket - Anders fikk sitte bakpå med pappa"

"Kinesiske paraplyer i alle farger og størrelser"

"Malerier - som alle tydeligvis maler - helt likt... hmmm"

"Spisepinner"

"På vei til nok en markedskveld"

"Her reises teltene - det må være minst 500 gatemeter med fire telt i bredden

i tilegg til sidegater og matgate - altså STORT!!"

"..og alle varer pakkes opp og ned - hver bidige kveld"

Dagsutflukt til fossefall og landsby:

Vi leide en taxi og fortalte han hvor vi ønsket å reise. Han forstod litt engelsk, akkurat nok til å kunne lage enkle avtaler. Siden det er flere landsbyer rundt byen, tenkte vi det kunne være interessant å besøke en av dem.

På vei til fossefallet, som ligger en times kjøretur unna, stanset han ved en Hmong-landsby. Vi var helt uforberedte på det som møtte oss. Det var en liten by og det krydde av små barn der. Fattige barn. Ubeskrivelig møkkete barn. Tiggende barn. Landsbyen var laget som en lang handlegate hvor barna og mødrene stod og solgte håndarbeider. De bad oss om å kjøpe i en messende, klagende tone. «Buy from me, five thuosand, buy from me five thousand». Småjentene solgte broderte bokmerker som de satt og sydde ved salgsbordene. Vi kjøpte selvfølgelig ved det første bordet vi kom til. Jenta ved nabobordet, så på meg med triste og bebreidende øyne og gjentok hele tiden «Buy from me, buy from me». Og selvfølgelig kjøpte jeg bokmerke av henne også. Når det samme gjentok seg ved det tredje bordet, skjønte jeg at her var det bare å finne frem alt vi hadde av småpenger - det ville bli for vanskelig å bare gå forbi disse barna uten å kjøpe. Frank følte det på samme måte og vi var lei oss for at vi ikke hadde tenkt på å ta med oss mer småpenger. Vi fant frem det vi hadde av dollarsedler og bath fra Thailand også. Vi handlet så langt pengene rakk.

"Buy from me only fivethousand, Buy from me only fivethousand messet de hele tiden"

"Håndarbeid ble utført hele tiden, av voksne og barn mens vi var der"

"Disse barna hadde den eneste leken vi kunne se"

"Vi syntes det var veldig triste kår for Hmong-barna"

"Ved  slutten på stien brukte vi de siste pengene vi hadde - vi hadde MANGE bokmerker"

"To Hmong-barn stilte i finstasen - kanskje fordi Hmong-folket feiret nyttår denne dagen?"

"Denne elefanten kjøpte vi også - virkelig flott håndverk"

Det var mange boder å gå forbi uten å handle mens de tryglet oss om å legge igjen litt penger. Det eneste jeg hadde igjen tilslutt var en 2000 KIP (litt under to kroner) når en gutt kom opp til meg og spurte med glimt i øyet om han ikke også kunne få litt penger? Jeg gav han gladelig seddelen – og makan til fornøyd gutt! Han løp bort til moren sin og hun lot han beholde seddelen og klappet han blidt på skulderen. Han prøvde seg flere ganger,men da var det ikke mer å gi. Jonas tømte også lommeboken sin for det han hadde av småpenger, han ønsket sterkt å hjelpe. Det er vondt å se hvor lite noen har, og å se hvor urettferdig verden er. Noen har mye – alt for mye – mens andre har for lite - alt for lite.

Turen opp til fossefallet var fantastisk – helt ubeskrivelig vakkert! Det var flere nivåer å spasere til, ved hvert sted var det et lite fossefall som endte i en kulp. Ved toppen var det en skikkelig foss, sånn som vi ser hjemme. Stedet er et populært utfluktsmål og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Slengtauet ble kun brukt av de tøffeste guttene som var der, inkludert mine 3 eldste Alle vi andre stod på sidelinja og fotograferte.

"Kuangsi waterfall - Luang Prabang"

"Vakkert syn"

"Emil tok sats fra tauet - tøff type!"

"Jonas turte han og.."

"Så da måtte selvfølgelig far også.."

Det var også et bjørnereservat der inne hvor det bodde 10 brunbjørner. I Asia selges det medisiner tilsatt bjørneenzymer, mot ulike lidelser som for eksempel hodepine. Bjørnene må gjennom enorme lidelser for at denne medisinen skal lages. Ofte blir de holdt fanget i bittesmå bur mens det på en smertefull måte tappes enzymer fra bjørnens galle. Reservatet kom til for å beskytte og hjelpe bjørnene.

"Det var ti bjørner i reservatet - området virket godt tilpasset for dyrene"

"Denne damen har jobbet i bjørneparken i fire og et halvt år"

Utsiktspunkt midt i byen:

I hjertet av Luang Prabang er det et flott utsiktspunkt. Det er et perfekt og populært sted å søke til for å se solnedgangen. Det sies at den er vakrere her i Laos en noen andre steder i verden. Vi gikk opp veldig mange trapper (326 trappetrinn) for å oppleve solnedgangen. Det var trangt om plassen der oppe, vi var ikke de eneste som hadde lyst til å få den med seg. Men vakkert var det! Det er et av de historiske stedene i byen hvor det er mange buddhaer, tempel og mange munker som lever. Det er også fotavtrykk etter buddhaen her. Vi gikk for å se det og det var et enormt stort fotavtrykk. Var ikke Buddha født som et menneske (Siddharta Gautama?) Hmmm, dette må vi lære mer om.

"Utsikten fra fjelltoppen som stikker opp midt i sentrum"

"Gutta synes Siddharta Gautama hadde svææææære føtter"

Ryggsekken vår ble stjålet:

Senere oppdaget vi at tursekken vår var borte, vi tror den ble stjålet mens vi spiste på en restaurant. Skikkelig ergelig siden begge mobiltelefonene våre lå der – pluss vesken min, penger, badetøy og håndklær. Og alle souvernirene vi kjøpte av barna i landsbyen. Vi ønsket å anmelde forholdet, med tanke på reiseforsikringen. Men det har vist seg helt umulig. Politiet henviste til turistpolitiet. Når vi endelig fant den lille bua hvor de holder til, kunne ikke mannen (tror han var politimann) et ord engelsk. Og han virket ikke særlig interessert i å forsøke å forstå. Så da måtte vi gå derifra uten å ha fått ordnet noen ting.. Vi gikk innom turistinformasjonen for å spørre hvordan vi burde løse det, men fikk til svar at det ante han ikke. Virket ikke veldig interessert. Frank gikk også bortom fire politimenn som stod sammen i gaten for å spørre om råd. Men de skjønte ikke et ord av hva Frank sa og trakk bare på skuldrene. Det er godt det ikke var alvorlige forhold vi ønsket å anmelde. 

Hotellbytte:

Hotelloppholdet skulle forlenges, vi ønsker å være noen dager til i denne fine byen. Vi valgte å flytte til et gjestehus midt i byen. Nå bor vi på to rom, begge med dusj og toalett. Vi betaler 84,- pr rom pr natt – så billig har vi ikke bodd under reisen. Rent og pent og midt i smørøyet. Nå skal vi nyte noen dager her før vi reiser til hovedstaden,Vientane, Vi har mange ting vi har lyst til å gjøre før vi reiser videre

Denne gangen har jeg mer tenkt å ta for meg omgivelsene vi er i og fortelle litt mindre om våre reiseopplevelser.

"Kommunistflagget henger de fleste steder"

Så er vi på vei til Vientiane - hovedstaden i Laos, vi tok bussen fra Luang Prabang – byen med alle de 36 vel bevarte templene – og med over 200 munker!

Et deilig sted der tiden gikk sakte – selv om uken gikk fort.

"Vi sto opp kl 06.00 for å se munkene gikk i almissetog,

her får de all maten de skal spise i løpet av et døgn"

Bussbillettene ble kjøpt inn fire dager før avreise, dermed fikk vi plass 1 til 5 – altså helt først i bussen – og det var deilig, for i Laos er ikke veiene som i Thailand (selv om de er blitt asfalterte i det seneste tiåret), her er terrenget kupert, tunneler finnes ikke, dermed må det kjøres over eller rundt fjellene, som betyr maaaange svinger (for å være eksakt: 4258 krappe kurver – stod det på en t-skjorte de solgte på nattmarkedet) i tillegg til bakkene opp fjellene og ned i dalene. Reisesyke-tabletter ble spist av alle – så ingen problemer der.

"Utsikt over fjellstrøkene mellom Luang Prabang og Vientiane"

..Bussen derimot, der ble vi ikke veldig trygge, sjåføren bråstoppet på en bakketopp og to menn tok med seg verktøy og forsvant inn i motorrommet, vi fikk ti – femten minutters tissepause før vi gjenopptok turen og bare etter ti minutter stanset han igjen – hjertestans.., men denne gangen bare for å låse verktøykassen, puhh, godt vi slapp havari midt i fjellandskapet, jeg vet ikke når vi hadde fått ny buss dersom denne hadde havarert.

"Han viste nok hva han gjorde, etter 15 minutter kjørte vi avgårde igjen"

Når vi reiser som vi gjør, kommer vi nærmere innpå hverdagen til befolkningen, dermed er det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner på de store forskjellene fra våre liv til deres. Spesielt for oss som aldri før har vært i Asia.

Å komme til Thailand, som de fleste ser på som ferieparadiset på jord – gjorde sitt inntrykk, jeg snakket med en drosjesjåfør i Bangkok (han hadde lært engelsk ved å lytte til Beatles!!), han kunne fortelle at Thailendere så på seg selv og landet som fattig, men allikevel heldige, Thailand er storprodusent på ris og jordbruksvarer, så det er nok mat, og den er billig - dermed vil de fattige ikke sulte. Ikke som befolkningen i Burma eller Laos fortalte han, der er det ikke mulig å utvinne så mye mat av jorden, fjellandskapet og klimaet gjør dette vanskelig – og befolkningen er fattige og sultne.

"I Thailand er det nok mat til alle, dermed er den også billig."

Når vi besøkte opiumsmuseet i Det Gyldne Triangel så vi jo hva bøndene må for å få mest mulig ut av avlingen, sultne mennesker gjør det de kan for å overleve – dermed produseres det opium i stedet for mat, og den onde spiralen som fører heroinen til misbrukerne får fortsette..

"Opiumsdyrking skjer gjerne i utigjengelige fjellskråninger, langt fra folk"

(bildet er lånt)

Ok, litt enkelt forklart, men virkeligheten er slik for mange mennesker i Laos og Burma.

Her i Laos er forskjellene enda større - de fleste landsbyer i Laos er lagt som en rekke av strå- eller plankehus langs hovedveiene eller elvene, og rismarker eller åkrene befinner seg i fjellskråningene i nærheten. Den ene ris-avlingen de høster i løpet av sesongen står i sterk kontrast til Thailenderne og Vietnamesernes tre. På jordene jobber familiene sammen, menn sørger for ploging og vekstforhold samt treskingen av kornet, kvinnene sår og bærer risen til rensing – det meste av arbeidet gjøres for hånd, maskiner finnes sjeldent. Når landsbyfolket er ferdige med sine arbeidsoppgaver, samles de gjerne til felles bespisning, der maten er enklere enn hos Thailenderne – og det finnes helt sikkert «Sticky rice» og kanskje litt riswiskey på menyen.

"Skrinne kår for jordbruk - alikevel hakkes og dyrkes det langs veiene til Vientiane"

"Hverdagen på landsbygda i Laos"

Skolegangen handler om å få «basisferdigheter», det er ikke sikkert det finnes bøker – og i alle fall ikke skolebygninger. (Biblioteket i Luang Prabang hadde bok-aksjon, der de besøkende kunne kjøpe bøker som ville bli fraktet ut med "bibliotek-båten" til trengende landsbyer, og det føltes litt «riktig» å kjøpe tre bøker – en pr. barn, så har vi og bidratt litt..)

"Biblioteket i Luang Prabang"

Etter middagen vil landsbyfolket gjerne møtes ved felles-tv'n for å se en thai-såpeopera eller litt fotball – hvis de har elektrisitet, som mange ikke har!

En samtale med en laot i Luang Prabang fikk meg til å undre enda mer... Jentebarna på landsbygda risikerer giftemål fra 13-årsalderen, det er vanlig med 15- års-bruder og de fleste er iallefall gift når de er 17 – i byene begynner denne trenden å avta – der ser vi mer vestlige tendenser, med ugifte kvinner helt opp i 25-årsalderen...

"Hennes lillebror eller baby?"

Laotene er konservative, homser og lesber bør være diskrete med sine seksuelle preferanser – heldigvis for disse er det ansett som ren og skjær sunn fornuft at to menn eller damer deler rom – av økonomiske årsaker:-)

Rundt 1860 tok franskmennene kontroll over Laos, på godt og vondt, de ble kastet ut av det kommunistiske folkets frigjøringshær i 1975 – etter et tiår med Vietnamkrig, vel og merke etter at Frankrike lovet uavhengighet til alle indokinesiske land som ønsket det i 1953 – som et utfall av den første indokinesiske krigen.

"..og selvfølgelig bygges det en triumfbue for å markere at Fransk protektorat var slutt"

Dermed ble også kongen kastet og tilbake er det et kommunistisk ettpartisystemet som mottar økonomisk støtte fra i-landene – men med en «fransk vri» - her er det bagetter og importert vin på alle kjøkkener – dermed får vi også smake litt annen mat her enn i Thailand.

"Og slottet ble gjort om til "kongemuseum", her er vi på omvisning på tempelet ved museet"

Gjennliggende etter Vietnamkrigen er alle minene og clusterbombene i området mellom Vietnam's grense og slettene før fjellene i Laos – det ble sluppet mer bomber over Laos under Vietnamkrigen (2.de indokinesiske krig) enn det ble brukt totalt i hele 2.de verdenskrig, det snakkes om millioner av clusterbomber og landminer som må ryddes for å klarere områdene.

"Clusterbombe"

 (Bildet er lånt)

USA har klassifisert Laos til å være det minst utviklede landet i verden, jeg undres over dette med tanke på Afrikas u-land - men ser jo helt klart at her det er et langt lerret å bleke.

I Vientiane Times kunne vi lese om Norge v/statssekretær Espen B. Eides besøk her i november 2010, med støtte til minerydding i tillegg til bilateral bistand – så er vi da med å bidrar med mer enn de tre bøkene... Og hvis Laotene får tips om energiutvinning fra elver og hjelp til å lage tunneler skulle mye være gjort i løpet av 15-20 år vil jeg tro:-).

Vel, så har jeg fått lettet hjertet litt, det er jo så forskjellig hva hver og en opplever – men her i Laos kan en nesten ikke unngå å se de mange skyggesidene, om man er backpacker, solturist, på kjærestetur eller som oss – ute for å oppleve verden – og det griper meg!

En dag slo det oss at nå har vi jo vært på tur i seks måneder – det bør vel markeres? Vi fant ut at vi hadde passert et halvt år med noen dager. Det ble ingen markering, men derimot noen tanker rundt tiden på reisefot så langt.

"Rundt jorden i ni mnd tilsammen"

Hvordan har vi det egentlig?

Så hvordan er det å være på tur så lenge? Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin? Og skolen, holder vi tritt med pensum? Hvordan er det å være lærere for egne barn?Og mat til barna, liker de maten i de ulike landene? Har noen blitt syke eller hatt diare? Klarer vi å finne roen på tur? Er reisen slik vi drømte om? Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten? Har vi hjemmelengsel? Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid? Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme? Får vi god kaffe i alle landene? Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene? Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem? Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?

"Teksten var tagget i et tunneltak i Bronx, New York"

Mange spørsmål – og her kommer svarene!

Hvordan er det å være på tur så lenge? Er det slik vi drømte om?

Det er fantastisk å være på tur, det er alle fem enige om. Vi opplever så utrolig mye, samtidig som vi gjør alt i vårt eget tempo. Det er en drøm å kunne leve uten klokke (så og si), vi legger oss når vi er trøtte, noen ganger seint og noen ganger tidlig, og står opp når i våkner. Vi har på vekkerklokke de dagene vi skal forflytte oss og har en buss/fly/tog å rekke. Bare det å slippe vekkerklokka så lenge er ubeskrivelig deilig. Det å kunne dele alle de fine opplevelsene med barna, ha tid til dem og å ha ro på en helt annen måte enn vi har i hverdagen i Norge - det gir en god lykkefølelse. Jeg tror også det binder oss enda sterkere sammen som familie. Det er så langt slik vi drømte om, kanskje enda litt bedre.

"Er drømmen oppfylt? Bildet er fra Rarotonga"

Finner vi roen ?

Det har tatt noe tid å finne roen. I førsten kjente vi at vi ble urolige og fikk dårlig samvittighet når vi bare puslet rundt en dag uten å gjøre noe spesielt. Det sitter godt i oss at vi skal være effektive å ha ting gjort, men det har hjulpet underveis. Nå går det helt fint å ta livet med ro og ikke gjøre noe spesielt. Men de fleste dagene er vi ute og opplever ting, det er jo så mye vi skulle ha sett. Anders gir uttrykk for at han har behov for å bare være hjemme i blant, og da prøver vi å ta signalene hans på alvor. Det hender han spør om vi ikke kan ha fri – og med det mener han bare være hjemme med tid til å leke. Det er mange behov som skal ivaretas.

"Hallo - være hjemme, ikke nå i hvertfall..."

Skolen, holder vi tritt med pensum?

I hovedfagene norsk, matte og engelsk er vi der vi skal være, vi prioriterer disse fagene. Men vi må også henge med i de andre. Vi har lest og satt oss inn i kompetansemålene i de ulike fagene og forsøker å legge inn så mye naturlig læring som mulig. Språk, levesett, jordbruk, økonomi, religion, geografi, sunt kosthold, forskjellige måter å leve på, filosofi og mangfoldet i naturen. Vi har også funnet mange gode og nyttige skolesider på nettet som vi bruker aktivt i alle fag.

"Er det skolearbeidet Emil tenker på, tro..." 

Hvordan er det å være «lærer» for egne barn?

Først og fremst er det et stort ansvar å velge og ta barna ut av grunnskolen for å velge og gi dem opplæringen selv, det kjenner vi på, både Frank og jeg. Men samtidig er det utrolig morsomt og lærerikt, på flere måter. Det er kjempegøy når guttene gir uttrykk for at de koser seg i skoletimen, de er engasjerte og gir tydelig uttrykk for at de synes det er gøy, de mestrer. Vi har valgt en-til en læring, det vil si at vi underviser hvert vårt barn. Frank har matte og engelsk, mens jeg har norsk og engelsk. Fagene RLE, samfunnsfag og naturfag deler vi på . Vi får frisket opp mye kunnskap selv, vi blir kjent med hvordan guttene fungerer i læringssituasjoner (hva liker de, hva sliter de med, hvordan lærer de best, konsentrasjon og utholdenhet) og vi får fulgt opp skolen på en måte som er ganske unik for oss. Vi har færre skoletimer enn hva de ville hatt på hjemskolen, men vi erfarer at undervisningen er mye mer effektiv når de sitter med en «lærer» for seg selv. Vi opplever også at det positivt at med en-til en læring siden de får med seg det meste av stoffet, og vi går ikke videre før «det er på plass».

Utfordringene er de dagene det «låser seg», de synes vi er teite lærere som krever for mye – og terskelen for å ta ut misnøyen er nok lavere med oss enn den ville ha vært med lærerne på skolen. Og vi kan kjenne på vår egen utålmodighet – og har sendt mange takknemlige tanker til de flinke lærerene på Vang skole som står i dette hver dag.

"Emil på skolebenken:-)"

Har noen blitt syke eller hatt diare?

Så langt har ingen av oss vært syke. En av guttene hadde et par dager med løs mage i Mexico og en av guttene har hostet litt de siste dagene. Vi gjør ikke noe spesielt for å holde oss friske. Vi pusser tenna med vann fra springen, kanskje venner vi oss til andre bakterier på den måten? Ellers så spiser vi mat fra fortauskafeer og boder, det har ikke bydd på noen problemer så langt. Vi har snakket om viktigheten av god håndhygiene og er nøye med å vaske hender. Får vi rifter er vi nøye med å rense og å smøre på antibiotika krem, siden vi ikke ønsker at det skal sette seg bakterier mens vi er i et tropisk klima. Vi er veldig takknemlige for at vi holder oss friske. Vi er sjelden syke hjemme også.

Liker barna maten i de ulike landene?

Vi har ikke opplevd vansker med å finne mat som barna liker så langt. I Mexico hadde vi egen leilighet og drev eget hushold. Vi fikk kjøpt brød, pålegg, melk og middagsmat i butikken, så det var ikke noe problem. Der spiste vi poteter og ris til middagsmaten. Det samme på Rarotonga, der hadde vi også eget hushold og fikk tak i det meste vi er vant med. De vestlige landene er jo som hjemme, så ingen problemer der (bortsett fra mye fet mat i USA). Det er først i Asia det har blitt veldig annerledes, med mye krydder og helt annerledes retter. Men det går veldig fint. Guttene er tøffe og smaker på mye forskjellig. Anders elsker sjømat og bestiller seg gjerne grillet fisk, blåskjell og reker. Emil har fått sansen for sterk mat, noe som er litt overraskende siden han er den som er mest forsiktig med å smake på nye ting. Indisk Tikka masala er favoritten! Jonas prøver gjerne nye ting og er den mest vågale. I Asia er det «sticky rice» som er hans favoritt, gjerne dyppet i vår spaicye rett. Guttene spiser nok mindre grønnsaker her enn hjemme, men mer frukt.

"Hjemmelagde salat til taco i Mexico"

"Hjemme-husholdning i Mexico"

Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten?

Jeg vil påstå at det er det. Først og fremst er det dyrere siden det setter andre krav til sikkerhet og kvalitet enn om vi reiste helt på egenhånd. Det krever også en strammere struktur. Selvom vi ikke planelgger alt, så forsøker vi å forhåndsbestille overnatting når vi kommer til nye steder. Det å forflytte seg er ofte slitsomt og det er godt å vite at vi har et rom klart nar vi ankommer byen. Vi velger enkle gjestehus/hoteller og leiligheter fremfor tradisjonelle backpacker steder som sikkert hadde vært mye billigere. Det at vi er fem i familien, fordyrer så klart, og det er alltid et regnestykke å velge ut hva vi skal prioritere å være med på. Hensynet til barna styrer også valgene våre ved avgjørelse av transport og reisestrekninger. Vi velger det mest mulig bekvemt og så trygt som mulig. Men i grunnen passer det godt for foreldre som har passert førti, vi ønsker oss mer komfort nå enn når vi var helt unge

"Disse turistene på Rarotonga reiste uten barn..."

Vår opplevelse er at det å reise med barn gir reisen et helt nytt perpektiv, det er så godt å kunne gi og dele alle opplevelsene med de fineste guttene i verden.

"..og slik gjør de som reiser MED barn det..."

Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid?

JA, det er vi! Vi bor tett sammen - og det har vi kjent på noen ganger. Guttene kan krangle så vi voksne ikke vet våre arme råd. Når vi bor på hotellrom og ikke har noe sted å være for oss selv eller ta en fem minutters pause når det er påkrevd – da er det en utfordring. Men det løser seg alltid. Men for det meste er de gode venner og finner stor glede i hverandre på reisen. Frank og jeg har også kranglet og vært sure på hverandre underveis, men egentlig utrolig lite. Husker bare en episode mens vi bodde i bobilen i Australia. Og det fungerte dårlig å være sure på hverandre når vi bodde på 10 kvm, så vi fikk oss en prat og ble venner igjen. Stort sett så er det faktisk bare «glory».:)

"Hmmmpphhhf - bare litt trøtt...(Ingen sure på bildet her - men det kunne se slik ut:-)"

Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme?

NEI, de gjør ikke det! Både Frank og jeg kunne ønske oss at det var slik vi har hørt, at kiloene vil rase av oss når vi backpacker i Asia. Men matlysten er på topp og det er mye deilig mat å spise hver dag. Det er også lett å kjenne at vi skal kose oss litt mens vi er på tur. Så i stedenfor å rase av, kommer de på. Men nå er det januar og det er sikkert ikke vanskelig å gjette hva nyttårforsettene er....

"Dette bildet måtte vi "låne" fra internett"

Har vi hjemlengsel?

Guttene har hatt sine perioder hvor de sterkt har savnet venner og familie hjemme. Men i hovedsak trives de med å være på reisefot. Vi snakket om hjemlengsel før vi reiste, at det var noe alle ville føle i perioder. Så vi var forberedt på det. Nå som det har blitt januar, og vi har begynt å undersøke flybillett tilbake til Norge, så har det skjedd noe mentalt med oss alle. Emil snakker mer og mer om Norge og alle tre snakker mye om hvordan det vil bli å treffe igjen venner. Frank og jeg sitter begge med følelsen av at vi snart skal hjem og at reisen nærmer seg slutten. Den gjør jo det, men vi har fortsatt mye vi skal oppleve! Så det er i grunnen litt irriterende å gå med følelsen av at et snart er slutt, vi har jo to ubrukte, spennende måneder foran oss!

Får vi god kaffe i alle landene?

Nei, det får vi ikke. I de vestlige landene savnet vi ikke god kaffe, men i Asia, Mexico og Rarotonga har vi gjort det. Vi får tak i kaffepulver alle steder, og det gjør nytten.. Men vi savner god, norsk hjemmetraktet kaffe!

"Kaffe må til.."

Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene?

Der er jeg ei skikkelig jåle, og jeg sliter! Jeg liker vestlige doer med vannklosett hvor jeg kan trekke ned etter meg. Og jeg liker at det er rent og pent. Mange doer i Asia er lave, man står på huk og gjør sitt fornødne. Det er alltid en spyledusj på doene, hvor man kan skylle seg rein. Det skaper mye vannsøl på do og gulv, noe som igjen gjør det ganske gjørmete. Det er sjeldent dopapir på offentlige doer. Standarden er ikke som hjemme! Heldigvis har mange restauranter og alle hotellene vestlige doer. Og dopapir har vi alltid med oss.

"..og dette er en forholdsvis pen do"

Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem?

Vi begynte med malariatabletter, tre doser, før vi reiste til Nord-Thailand. Det er vel egentlig ikke påkrevd før i Laos, men vi valgte det siden det kan være en risiko for malaria ved grensen. Vi bruker lariam, og den kan ha til dels heftige bivirkninger som psykoser, personlighetsforandringer etc. Vi tåler tablettene godt alle sammen, uten å ha registert noen alvorlige bivirkninger. Jeg har vært kvalm den første halvtimen etter inntatt tablett og får også litt munntørrhet, men ellers ingen plager. Ingen av guttene merker noen bivirkninger.

"Denne karen kan gjøre mer skade enn en vil forestille seg" 

Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin?

Vi har ført statistikk over hvor mye vi har brukt i de forskjellige landene- og hva vi har brukt pengene på. Vi har tenkt til å legge det ut, men det kommer i et eget blogginnlegg, siden det krever litt spalteplass. Vi hadde, ikke uventet, store overskridelser, før vi kom til Asia. Hvor mye, og om vi klarer å ta oss inn i Asia, det blir nærmere beskrevet i innlegget.

"De penga, de penga, hvor blir det av dem??" 

Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?

Bloggen har tatt mye mer plass i hverdagslivet vårt enn vi hadde kunnet forestille oss på forhånd. For det første er det veldig tidskrevende å skrive blogg og legge inn bilder. Men vi prioriterer det, vi synes det er gøy å dele opplevelsene våre, samtidig som det er en kjempefin dokumentasjon for vår egen del i ettertid. Også er vi alltid så nysgjerrige på om det ligger en kommentar der. Litt overraskende at det har blitt så viktig for oss, men det blir på en måte linken vår til hverdagslivet der hjemme.

Også er det veldig koselig og gir god inspirasjon til å fortsette med blogginnleggene.

Så det håper vi dere fortsetter med!

Bussturen:

Bussturen ned hit på ni timer gikk greit, bortsett fra at sjåføren hadde en skikkelig usympatisk kjørestil, noe som gjorde at jeg satt med hjertet i halsen deler av turen. Forbikjøringer skjedde like gjerne på en bakketopp som før en krapp sving. «Sikkerheten» ivaretas ved å tute seg gjennom forbikjøringen eller svingen. Veiene er ofte veldig smale og det er dårlig plass når to kjøretøy passerer hverandre. Heldigvis er det ikke mest trafikk oppe i fjellene.

"Vi fikk en stopp når en av passasjerene ble bilsyk.. det var mange svinger,

og kjørestilen til sjåføren hjalp i alle fall ikke til for å holde folk friske"

Når vi passerte landsbyer ble det gjerne en strekke med rett vei. Da la han seg på hornet og gasset på så han raste gjennom byen. Landsbyene ligger langs veikanten (sikkert av praktiske grunner) så her lekte små barn og konene arbeidet med å tørke og binde strå til å bruke på stråhusene. Alle måtte bare hoppe til side. Det var ikke noe alternativ å gå av bussen for å rusle til hovedstaden, så jeg prøvde å lukke øynene og slappe av som best jeg kunne, slik som de andre på bussen.

"Endelig fremme i Vientiane - en liten tur til gjestehuset igjen bare:-)"

Hovedstaden:

Vientiane er en rolig og oversiktelig by som fint lar seg utforske til fots. De første dagene her brukte vi til å finne ut av hvor og hvordan vi skal reise videre. Vi endte opp med flybilletter til Sør-Vietnam, siden vi ønsket å unngå nye lange reisedager. Når vi fant flybilletter til 700,- stk (Laos air) så valgte vi det uten tvil, selv om vi egentlig hadde tenkt oss til Kambodsja. Eneste haken var at det ikke var ledig fly før syv dager senere – og så lenge hadde vi i utgangspunktet ikke tenkt til å være. Men vi fant ut at det var en god anledning til å gjøre en skikkelig skoleinnsats med intensive skoledager hele uka. Etter juleferien har vi ikke hatt så god struktur siden vi har forflyttet oss en del.

"Vi besøkte Laos' eneste badepark, 20 kr. pr badende - vi var de eneste gjestene:-)"

"Dette var betjeningen - de tar seg en velfortjent hvil etter strabasene"

"en på mopeden, normalt, to også, men tre? eller fire... - men seks??!?"

 Vi valgte å bytte bosted når vi skulle bo her såpass mye lenge og bor nå på et helt nytt utleiested hvor vi har to rom/leiligheter ved siden av hverandre. Stedet er så nytt at det ikke har noe navn ennå, alt er pent og romslig. Vi har kjøleskap og servise i kjøkkenkroken, så nå har vi frokosten hjemme, noe som er deilig etter mange hotellfrokoster Så dagene våre har vært rolige med lange skoledager, uten de store oppdagelsesferdene. God mat har vi derimot spist. Retten «Red Curry» er vår nye favoritt – og man får den ikke bedre enn på «Full Moon Cafe». Kremet spaicy saus med masse løk, sopp og valgfritt kjøtt, nam!

"En kort gåtur fra gjestehuset til leilighetene"

"Det stikker opp nye hus blandt de gamle forfalne, leilighetskomplekset vår så slik ut"

"Hyggelig betjening, god og ikke for dyr mat - dette er stedet!!"

Hårklipp:

Alle sammen trengte en hårklipp og vi tenkte det var greit å få gjort mens vi er her. Vi ble avvist flere steder, trolig fordi de ikke snakker engelsk. Vi fant «Internasjonal hair cut» og gikk dit. Frisøren snakket engelsk, og de kunne ta imot alle de fire gutta på sparket (jeg ønsket å vente). En ny frisør ble hentet og så satte de i gang. Jonas var skeptisk, siden han har opplevd at de klipper han kortere enn han trives med. Han har lange lokker og trives med det. Han gikk med på en klipp siden jeg lovet å gi tydelig beskjed om at de bare skulle ta tuppene. Jeg forklarte frisøren to ganger at han ikke måtte klippe mye – også satte han igang – mens jeg satt meg med et ukeblad. Etter en stund ber Jonas meg om å si til frisøren at han ikke må ta så mye. Jeg går bort til han – og ser at det ligger MYE hår rundt stolen hans – og Jonas er på vei til å bli skikkelig kort på håret. Det var for sent å redde den lange frisyren. Frisøren forstår at det ikke var slik vi ønsket det, men han sier ikke et ord. Bare klipper og går videre til neste kunde, uten å se hverken Jonas eller meg i øya. Jonas var kjempelei seg når han var ferdig, aldri har det vel sittet en mer skuffa kunde i en frisørstol. Trøsten får være at frisøren var flink til å klippe, håret vokser ut igjen – og vi andre synes han er veldig fin.De andre ble klipt av den engelsktalende frisøren – og de var riktig fornøyde.

"Gutta fikk seg en god latter når Frank kom ut fra hårvasken slik"

"Ufrivillig ny frisyre... men fin alikevel da:-)"

Prisnivået er noe lavere her enn det var i Luang Prabang. Det er mulig å spise skikkelig rimlig mat på de utendørs cafeene. Etter ni dager her med behagelig sommer temperatur, reiser vi til Vietnam med morgenflyet kl 07 i morgen. I Ho Chi Minh City er det mye varmere og betydelig travlere, så det blir nok en overgang fra rolige Laos.

"Lunsj til alle for rundt 40 kroner, og god mat, ikke verst"

"Utenfor det nasjonale kulltursenteret satt denne vakten å passet på, prøv å ikke legge merke til våpenet..."